Braid: No Coast
Andreas 16. juni 2015


Braid slipper nytt album. I 2014! Andreas med kjetting i lommeboka, halvlangt hår og slitte Airwalks ville hyllet albumet uhørt, men Andreas med rutete Ben Sherman-skjorte, åletrange svarte jeans og brune skinnsko rynket ikke overraskende litt mer på nesen. Han har hørt nok «comeback-album» til at han vet hvor halvveis gjennomført og slapt dette kom til å bli.

Han holder fortsatt på å spise opp de ordene. Alle som en.

Emo er en rar sjanger, ettersom alle sjangere er emo. Du har emo-hardcore, emo-punk, emo-rock, emo-pop (vet ikke jeg, men det finnes sikkert), men i hovedsak handler emo om «emotions». Emosjonelle tekster, vanligvis over et hav av intense gitarer og beinharde trommer. Mitt første emo-band var Appleseed Cast mens dagens ungdom ganske sikkert har noen andre forbilder. Tror faktisk noen til og med kalte Skrillex emo en gang, men jeg orket ikke reagere. Nippet litt i røke-jakken min, gredde sveisen litt strammere, og hentet sønnen min i barnehagen. Tidene forandrer seg, tenkte jeg.

Braid ble dannet i 1993 av vokalist, gitarist og låtskriver Bob Nanna, og var en del av emo-bølgen som dundret (først og fremst) over det amerikanske kontinentet tidlig på nittitallet sammen med nevnte Appleseed Cast, Brandston, Sunny Day Real Estate, The Promise Ring, Get Up Kids og mange andre. Deres tredje album «Frame and Canvas» fra 1998 blir fortsatt sett på som en av milepælene inne emo-sjangeren, men allerede året etter valgte de å legge føleriet på hylla. Nanna, trommis Damon Atkinson og bassist Todd Bell startet det mer poporienterte Hey,Mercedes, mens gitarist Chris Broach fokuserte hundre prosent på det som kun hadde vært hans sideprosjekt under Braid-tiden, The Firebird Band.

De hadde en liten reunion i 2004, men den varte kun en halvtimes tid. Siden har det vært tyst fra Braid. En helt OK slutt for et av de mer eller mindre legendariske emo-bandene. Og hvorfor skulle de egentlig gidde å komme tilbake? Hvordan skulle de kunne konkurrere med band som 30 Seconds to Mars, My Chemical Romance eller Fall Out Boy? Neida, en flåsete kommentar fra en flåsete fyr. Braid er milevis unna den sjangeren de nevnte bandene opererer innenfor.

Men når de nå kommer tilbake i 2014, så er det lett å stille seg spørsmålet: kommer dette til å holde?

De må ha skjønt med en gang at det kom til å gjøre det, for dette er ikke et stunt for å hente litt ekstra penger. Dette er ikke et overskuddlager av låter fra andre prosjekter. Dette er 1998 på nytt, samtidig som det på alle måter hører hjemme i 2014. Plutselig kjente de knirkete knærne og den lutende ryggen til undertegnede at de ville stå foran på gig igjen (ikke crowd surfe).

For en sjukt deilig følelse det var å høre «No Coast» første gangen. For ikke å snakke om de neste tusen gangene.

Det mest befriende med skiva er at de ikke har forsøkt å fornye seg nevneverdig. Innspillingsmetoder og omverdenen har selvfølgelig forandret seg, så visse endringer både ser og hører vi, men både vokalen til Nanna og mollkordene rykker meg tilbake i tid. Melodiene sitter kjappere nå enn tidligere, og den viktigste faktorene av alt: dette høres ikke ut som et comeback-album. Flere bør lære av det kunststykket der.

En av grunnene til at de låter som de gjør er selvfølgelig at de aldri har «gitt seg». Alle i bandet har holde seg musikalsk aktive i forskjellige konstellasjoner gjennom alle år, så det å spille inn ny skive, og ikke minst, lage nye låter, må ha vært en enkel oppgave. I alle fall høres det slik ut. Fra den forsiktige gitarklimpringen i åpningslåten «Bang» til den utøende trommebeaten på «This Is Not a Revolution», dette er plankekjøring for Braid. Men herregud for en plankekjøring. Jeg kan ikke skjønne annet en at hele emo-generasjonen født i 1980 sitter å hyler i stasjonsvognene sine, og forteller sitt nyfødte barn om «da de var unge …».

I morra blir det kjetting i lommeboka.

Hør «No Coast» her.

Se bakomfilmen til «No Coast»:

Andreas
Andreas

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *