Damon Albarn: Everyday Robots
Andreas 16. juni 2015

Graham Coxon var alltid min favoritt. Den litt nerdete og alkoholiserte snålingen. Det er selvfølgelig vanskelig å mislike mannen som var hjernen bak mitt favorittband Blur, Damon Albarn, men det var den bebrillede gitaristen som fikk meg til å sitte i timevis å plukke kordene til «You’re So Great» og «Coffee and TV».

Det er allikevel ingen tvil om at det var Albarn som var den musikalske lederen i gjengen. Coxon har gitt oss mange «helt ok» soloskiver (og er/var verdens kuleste gitarist), Alex James har tatt flylappen og importerer ost, mens gamle Dave har blitt en habil politiker. Dyktige karer, disse gutta i Blur.

Damon Albarn har gått gjennom mange transformasjoner i sine år som artist. Han har tatt over verden med Blur, han tok over litt av verden med Gorillaz, han har omfavnet det afrikanske kontinentet og gitt ut både seg selv og andre artister på sitt plateselskap Honest Jon’s, og han har jaggu også gitt ut en moderne opera med skiva «Dr.Dee». Pretensiøs, sier du? Nei da, bare (Erick) eklektisk.

Når jeg nå skal gjøre comeback på nettsiden jeg styrte med jernhånd i årene 2006 til 2010, så er det bare rett og rimelig at det er med soloskiva til Damon Albarn. Mannen som var med på å definere min oppvekst.

Det startet med et lite drypp fra den første singelen fra skiva, tittelsporet «Everyday Robots». Jeg hang ut på kontorene til Warner i Oslo sentrum, samme dag som en monumental skikkelse i livet mitt forsvant, og jeg skjønte umiddelbart at dette var noe jeg kom til å sluke med hud og hår. Som jeg for så vidt har gjort siden 1993, da jeg første gang ramlet over musikken til fyren. Minner flyr, minner skapes, og minner blir til nye opplevelser. Damon Albarn, skulle du igjen komme på banen i Andreas Milde sin hverdag?

Svaret ga seg selv.

Det ville føles rart å ikke trekke frem Blur når vi snakker om denne skiva. For meg tar «Everyday Robots» opp tråden der hvor det gule, selvtitulerte albumet til Blur slutter. Lydbildet er tilbakelent, tekstene blir croonet frem på en måte vi vet Albarn bare kan prestere bak et tjukt lag av Pro Tools, og der hvor «Essex Dogs» sakte men sikkert forsvinner ut i det store intet, fortsetter «Everyday Robots» uten å miste et eneste pre-programmert trommeslag.

På «Mr.Tembo» viser han seg fra en litt annen side. Det er en litt mer leken og catchy låt som får meg til å lete blant Fred Perry-skjortene mine, og igjen vurdere om jeg skal tatovere TUFF BLOKE på knokene. Da må jeg så klart ta B’en i Bloke rett over den venstre tommel-neglen. Det blir nok til at jeg dropper det …

Det er kanskje ikke helt skivebom å kalle Damon Albarn anno 2014 for en mer sofistikert og gubbete versjon av vår venn Mike Skinner i The Streets. En utdatert sammenligning, jo da, men allikevel nokså treffende. Det er ingen «Dry Your Eyes Mate» her, men det er en «The Selfish Giant», og da kommer man fryktelig langt. Albarn har laget en skive som viser at det heldigvis er noen i vår verden som aldres med verdighet. Jeg danset til «Country House» på ungdomsklubben i Vestby, og sipper til et glass rødvin i mitt nyoppussede rekkehus på Abildsø til «You & Me». Faen. Når skal sønnen i nabohuset avslutte den festen, a? Må jeg faktisk gå ut å ringe på?

Dette er årets beste plate.

(Denne teksten ble opprinnelig publisert på furoreiharare.com)

Andreas
Andreas

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *