Hotelier: Home, Like Noplace Is There
Andreas 16. juni 2015

Hotelier var i utgangspunktet et ukjent band for meg, men jeg merket meg at navnet kom opp både titt og ofte i emoklubben hvor jeg jevnlig henger ut. Denne emoklubben er ikke så sjukt skummel (evt. døll/patetisk) som den høres ut, kanskje heller tvert i mot. Den består stort sett av Morten og Anders fra bandet Youth Pictures of Florence Henderson, og alle «klubbmøtene» foregår på sosiale medier. Ingen velrennomert klubb altså, men eksklusiv er den i alle fall. Vi er stort sett enige, selv om jeg slet lenge med å elske Cap’n Jazz like mye som dem. Jeg trenger litt tid innimellom.

«Home, Like Noplace Is There» har gått jevnt og trutt i spilleren siden den ble sluppet i februar tidligere i år, og etter at den ble tilgjengelig i WiMP har den gått ditto mange runder på vei til jobb, på vei fra jobb, på joggeturer og på vei til byen. Kanskje i andre settinger også? Ikke helt umulig.

Skiva legger seg nært opptil min ungdomskjærlighet, den allsangvennlig og superfengende punken fra Sør-California som tok strupetak på hele verden på nittitallet. Men, det er de rolige partiene med de (ta-ta) emosjonelle vokallinjene som gjør at de vinner meg over så lett. Tenk at når jeg setter opp listen over årets beste skiver på slutten av året, så kommer både Hotelier og Braid til å ligge der oppe et sted. Det er ikke hvert år man får oppleve noe sånt.

Worcester, Massachusetts. Jeg har ikke peiling på hvor det er, men tipper det er en søvnig studentby i «middle-of-nowhere» USA. Jeg vet heller ingenting om bandet. Jeg vet ikke hvor mange de er, hvor gamle de er, eller om de har spilt/spiller i andre band. Jeg kommer selvfølgelig til å google alt dette straks denne teksten er ferdigskrevet, men frem til i dag har jeg ikke hatt noe behov for å vite noe mer. Jeg fant faktisk akkurat ut at de har gitt ut et album tidligere, i 2011. Jeg veit hva jeg skal høre på mens jeg googler hvor bestemora til vokalisten vokste opp.

En åpningslåt er essensiell for ethvert album. Selv i dag, når streaming har blitt hverdags, er jeg såpass «gammeldags» at jeg starter et album på spor nummer én og spiller til jeg ikke gidder å høre mer. Skal jeg sjekke ut et nytt album og den første låta suger, da er mest sannsynlig resten ræva også. Mildes gylne regel, på godt og vondt. Hotelier slår til med gitarplukking, ustemt piano, synge-skrike-vokal, allsang og en avslutning som inneholder gitarvegger, trommeparade og rope-koring. Skrev de låta til meg, eller?

«Home, Like Noplace Is There» er en salig blanding av alt jeg hørte på fra jeg var fjorten til jeg var tjue, men som med Braid sin siste skive er det ikke sentimentaliteten som tar snakker her. Det er rett og slett en sinnssykt bra skive. Enkelt og greit. Fra «An Introduction to the Album» gjennom «The Scope of All of this Rebuilding» og «Your Deep Rest» til avslutningen med «Discomfort Revisited» og «Dendron». Og alt der i mellom, men jeg føler at det er overflødig å nevne etter denne «tiraden» her.

Nå må bare noen få de til Norge snart? Nei, vent. Jeg tar det i klubben.

De har selvfølgelig ingen musikkvideoer ute på Internett, men her er en liten smakebit i alle fall.

Andreas
Andreas

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *