10 Album
Andreas 17. juni 2015

jeg postet dette på Facebook for litt siden. Legger den her også, gitt:

Har aldri vært noen fan av kjedebrev, men siden jeg laget denne listen for ti år siden er det jo bare å kopiere rett inn. Har skrevet all tekst på iPhone, liggende på en seng i New York, så jeg er fritatt for eventuelle skrivefeil. Faktafeil, derimot …

Jeg utfordrer ingen, bare les og lytt.

Beklager forøvrig at Mildegutta ikke kan begrense seg når det kommer til tekst.

Andreas Milde – et liv i dur og moll (Fritt etter Einar Stubhaug):

Nirvana – Nevermind (1991)
Jeg hadde en veldig varierende musikalsk oppvekst. Med tanke på at faren min jobbet såpass tett og mye med musikk, ble jeg og broren min eksponert for veldig mye låtmateriale. På godt og vondt. Jeg hørte masse på The Hooters, New Kids on the Block, De La Soul, Metallica, Michael Jackson, Madonna osv, men det var da denne skiva kom at rambukken traff meg midt i ansiktet. Kall det gjerne en musikalsk oppvåkning, men det var så mye mer enn det. Skiva har fulgt meg siden den ble sluppet 24.september, 1991 (Bursdagen til mamma. Hei mamma!), og selv om jeg ikke hører på den like ofte i dag, er den fortsatt like viktig. Jeg så Nirvana på Kalvøya i 1993, men husker ikke så veldig mye fra konserten. Vi hadde tross alt vært med faren vår på et intervju med Nuno Bettencourt og Extreme under samme festival, vi var oppspilte. Vi saumfarte gatene i Seattle i 1996 for å finne huset hvor Kurt Cobain hadde bodd og hvor han også valgte å blåse av seg hodet. Vi fant det aldri. Jeg skalv i buksene da jeg hilste på Dave Grohl under en platesignering på Platekompaniet Oslo City i 2003 (?). I dag er jeg i New York og har nettopp kjøpt en bildebok fra da Nirvana turnerte Europa med TAD og Mudhoney i 1989. «Nevermind», hele livet.

The Clash – London Calling (1979)
Dagen Joe Strummer døde satte Eirik på «London Calling» over anlegget på Platekompaniet Oslo City for å minne denne fantastiske mannen. Jeg husker ikke helt hvorfor han var der den dagen, for han jobbet ikke i den sjappa i utgangspunktet. Skiva ble uansett skrudd av etter to låter av en intetanende deltid, og det føltes der og da som tidenes svik. En hånlig latter mot en mann som var frontfigur i et av verdens beste band, men også en latterliggjøring av min barnetro. Denne skiva kan jeg ikke si noe om uten å bli fjollete, men jeg kan alle låtene utenatt. Det har jeg kunnet siden jeg hørte «London Calling» (låta) for aller første gang på et stuegulv på Majorstua i 1993. Eirik gikk forresten ned å satte på skiva igjen, med et hardt blikk på den stakkars deltiden som trodde det var ok å sette på Placebo AKKURAT da.

The Beatles – White Album (1968)
Kan virkelig et dobbeltalbum med så mange låter bli så komplett og fantastisk? Det er kanskje unødvendig å forklare, men Beatles har selvfølgelig fulgt meg hele livet. Jeg husker skuffelsen i øynene til faren min da jeg som tenåring begynte å oppdage Rolling Stones på ordentlig. «Husk det Andreas, Rolling Stones nådde ikke Beatles til anklene en gang!», sa han med dirrende underleppe. Jeg vet det pappa, slapp av. Jeg elsker alle Beatles-skivene like mye, men denne satte noen ekstra spor. Både hos meg og Charles Manson. På forskjellige måter, selvsagt.

Blur – Blur (gule) (1997)
Ikke mitt stolteste øyeblikk, kanskje, men jeg grein meg til denne skiva som sekstenåring. Vi var i USA, husker ikke helt hvor, men i 1997 var vi i Florida og sørstatene. Vi kjørte Orlando-Atlanta-Montgomery-Tuskegee-Savannah-Myrtle Beach-Miami-Key West-Tampa. Ikke rart jeg ikke husker tid og sted. Blur hadde akkurat sluppet dette mesterverket av en plate, og jeg skulle bruke siste rest av USA-budsjettet mitt på cd-en. Får nesten håpe dette var i Tampa, da. Jeg var allerede blodfan av Blur, og husker godt kjøreturen ned til Quartfestivalen i 1995 da pappa hadde fått en demokasett av både «The Great Escape» og «What’s the Story (Morning Glory)». Blur og Oasis, mitt Beatles og Stones. Jeg hadde tatt mitt valg for lengst. Uansett, tilbake til den skjebnesvangre dagen i 1997. Jeg hadde glemt at jeg noen timer tidligere hadde blåst alle penga mine på rookiekortet til baseballspilleren Mark McGwire (Han ble senere tatt for doping, og kjøpet var altså meningsløst). Da jeg nå innså at jeg ikke hadde råd til Blur-skiva, kom tårene. Pappa ristet på hodet, la armen på skulderen min og kjøpte skiva til meg. You’re so great, som Graham Coxon sier det så fint.

Manic Street Preachers – This Is My Truth Tell Me Yours (1998)
Hva skjedde egentlig med Richey Edwards? Han døde selvfølgelig, tok sitt eget liv. Han sitter ikke på en strand i Brasil med en pina colada og klør seg på «4 REAL»-arret sitt. Jeg var glad i Manics med Edwards også, absolutt, men det var da han tragisk forsvant at bandet virkelig fant formen. Inspirert av sin venn og bandets eneste virkelige rockestjerne, selvsagt. Denne skiva har gått så vanvittig mange runder hos meg, og den gir meg fortsatt en glad/trist/nummen følelse. Usikker på hvorfor. Traff bandet i et tv-studio på Karl Johan tidlig på 2000-tallet. Hyggelige karer.

Weezer – Blue Album (1994)/Pinkerton (1996)
Er jeg virkelig nødt til å skrive noe saklig om disse skivene? Det er verdens to beste skiver, uansett tidsregning. Der, ja! Og, før dere kommer løpende med historiebøkene, husk at dette er en personlig liste da. Smiley. 10.mai, 1994 og 24.september (bursdagen til mamma. Hei mamma!),1996. Tjue låter på to år. Tjue plettfrie låter. Tjue enkle, men grensesprengende låter. Jeg synger med fortsatt. Jeg har faktisk aldri møtt noen som har sagt noe negativt om de to skivene, i så fall kan de aldri ha hørt på dem. Skulle du forøvrig ha noe negativt å si, kom gjerne til meg og snakk for døve ører.

Edit: Jeg møtte Brian Bell under den tidligere nevnte Quartfestivalen i 1995. Han drakk te og jeg husker han som hyggelig. Rivers Cuomo hadde nettopp blitt operert, og gikk med krykker og en diger leddbånd-skinne på det ene beinet. Fra konserten samme kveld: «This is a song from our next album, it will be out next year», så kjørte de i gang «Getchoo». Gåsehud fortsatt.

Rancid – … and Out Come The Wolves (1995)
Det var i Vestbyhallen det startet. En walkman med et opptak av det gamle radioprogrammet «Ti i Skuddet», og låta «Self Esteem» av The Offspring. Vi hyttet med nevene, buet på håndballaget som trente og startet band der og da. Det var derimot med Rancid og denne skiva at selve oppstandelsen fant sted. Verdens tøffeste band, med tatoveringer, hanekam og lenke på lommeboka. Tror du ikke at de hadde en fyr på skateboard i musikkvideoen også da! Fjorten år gamle Andreas var så solgt som han kunne blitt. Kurt Cobain var død, Nirvana var borte, og jeg sto klar til å bli bergtatt. Som Petter skriver forsøkte jeg å gjemme skiva fra han, da jeg mente dette var for høyt og skummelt for en ti-elleve år gammel møkkaunge fra Vestby. Gudskjelov stjal han, og kompisen Åsmund, skiva fra rommet mitt uten at jeg merket det (forbanna punks!), og «… Wolves» er like viktig for han som for meg i dag. Åsmund falt like hardt og startet bandet Upstrokes og senere Oslo Ess. Værsågod Norge, det er (i all beskjedenhet) min skyld.

Outkast – Aquemeni (1998)
På et gutterom i Vestby i 1998. Atten år gammel og søkende etter noe hiphop som ikke var Beastie Boys eller 2Pac. Denne blåste meg rett i bakken. Tekst, melodier, image. Alt var nytt, alt var spennende og alt var, ikke minst, DRITBRA. Tror det var Morten F som kom med den først, faktisk. Mener vi satt på gutterommet i Sophies vei med kjeven nedpå knærne. Der er de fortsatt. For et band. For noen låter. For en skive.

Sleater-Kinney – Dig Me Out (1997)
Verdens tøffeste og beste jenter. Jeg kunne valgt alle albumene og sideprosjektene deres, men faller ned på denne. Så mye energi og vrede, samtidig som det er så mange gode melodier under laget med gitarer. Eller, Corin Tucker skriker strengt tatt høyere enn gitarene. Uten mikrofon. Verdens beste jenteband, selv om det ikke er lov å si. Det er forøvrig få kvinner på denne lista. Litt merkelig, men det er selvfølgelig helt tilfeldig. Kan jo nevne at jeg gjennom Nirvana oppdaget Hole og elsket dem (ikke) like mye, og gjennom Rancid oppdaget jeg Tim Armstrongs daværende kone, Brody Dalle, og er blodfan av Distillers den dag i dag. Gjennom Blur oppdaget jeg Damon Albarns daværende kjæreste, Justine Frischmann og Elastica. Bak enhver mann/kvinne, osv …

Håkan Hellstrøm – Känn Ingen Sorg För Mig Gøteborg (2000)
Jeg grein da jeg så han på Norwegian Wood i 2000, jeg grein da jeg så han på Justivalen i 2001, jeg grein da jeg så han på Øya i 2008 og 2011, jeg grein da jeg så han på Sentrum Scene i 2013, og jeg grein da jeg så han i Spektrum tidligere i år (sent i fjor?). Og jeg griner ikke så ofte. Du och jag, Håkan. Du och jag.

Hvor er Arcade Fire? Hvor er Ash? hvor er Operation Ivy? Hvor er Beck? Hvor er Pulp? Hvor er Ramones? Hvor er Fugazi? Hvor er (ikke minst) The Band?

Slapp av, de er der alle sammen. De er bare ikke nevnt på Face.

Andreas
Andreas

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *