Fotball: Et valg for livet
Andreas 17. juni 2015

Tenk at to helt tilfeldige valg skulle bli så fatale, men allikevel så riktige.

Man bytter selvfølgelig aldri fotballag, men i mørke stunder har jeg tenkt på hvordan hverdagen ville sett ut om jeg hadde gjort som så mange andre gjorde rundt 1990. Ville jeg vært jeg vært lykkeligere? Kanskje. Ville jeg hatt flere fantastiske stunder foran tv-skjermen på lørdags-formiddagene? Garantert.

Men, angrer jeg egentlig? Aldri.

Det startet med at jeg så smått begynte å fatte interesse meg for Stuart «Psycho» Pearce og Nigel Clough på slutten av åttitallet, og faren min, en evig Leeds United-supporter, må ha følt på panikkangsten. Noe måtte gjøres.

Litt spesielt var det allikevel at «Haugen i Bua», Thor-Rune Haugen, skulle bli redningen. Ikke han personlig kanskje, men noen VHS-kassetter min far hadde lånt og som plutselig en dag lå nydelig presentert hjemme på stuebordet.

Det var «Super Leeds», «Dirty Leeds», FA-cup- og ligaseirer, «Revie Boys» og et fintspillende fotballag i helhvitt. Det var Billy Bremner, Jackie Charlton, Eddie Gray, Peter Lorimer og Norman Hunter. Ingen lag i hele verden var bedre fortalte pappa, og jeg satt med store øyne og fulgte nøye med.

Gary Speed og David Batty feirer scoring i 91/92-sesongen, da Leeds United vant serien.

Chris Whyte, Tony Dorigo, Gary Speed, David Batty og Mel Sterland i bakgrunnen. For et lag. Dette var våren 1990. Jeg var ni og et halvt år gammel, og noen måneder senere rykket Leeds United endelig opp i 1. divisjon (dagens Premier League ). Etter mange år i mørkets dal var de endelig tilbake i det gode selskap. Jeg var overlykkelig, laget jeg bare hadde sett på de gamle videokassettene var tilbake. Draktene var fortsatt like hvite og flotte, men nå stod det «Top Man» på brystet. Bremner og Lorimer var byttet ut med Gary Speed, David Batty, Gordon Strachan og Lee Chapman. Vinnie Jones klatret opp på gjerdet bak mål og hylte mot fansen, og publikum elsket dem like mye som den gang da.

Jeg var forelsket, for aller første gang. I en fotballklubb.

Sommeren 1991 hadde jeg meldt meg på Ski og Fotballklubben Lyn sin fotballskole på Voldsløkka i Oslo. Det var ikke starten på en stor fotballkarriere, tvert i mot, men det var starten på et langvarig og turbulent forhold. Pappa hadde vært fan av Lyn siden Ola Dybwad-Olsen herjet som verst, mens jeg ble det da Ola Dybwad-Olsen Jr. gjorde noen innhopp på flanken.

Jeg stilte forventningsfull opp en mandag morgen i sommerferien. Pappa og broren min fulgte meg til inngangen, sjekket at jeg hadde XL-1 i flasken min, og dro strømpene mine ekstra godt over knærne. Driti ut første dagen. Takk for den pappa.

Vi ble delt inn i grupper ganske tidlig, og hver gruppe fikk en A-lagsspiller som sin personlige trener. Jeg var i den ene av to grupper som var relativt jevngamle, og vi gjorde det meste sammen hele uka. Den ene gruppen hadde Ken Bjørntvedt Olsen som trener (Hvem, sier du? Joda, ikke verdens mest kjente spiller, men han var et stort talent som gjorde det ganske decent sesongen etter), mens vi hadde det unge stjerneskuddet Jan Derek Sørensen (som for øvrig vant Bundesliga med Borussia Dortmund ti år senere).

Signert Lyn-drakt fra 1991

Det ble en hendelsesrik uke. Høydepunktet var den aller siste dagen da vi fikk utdelt vår egen Lyn-drakt, og alle stormet rundt som ville okser for å få så mange autografer som mulig. Jeg har drakten den dag i dag. Størrelse small og signert av Einar Rossbach, Jan Derek, Tom Sundby, Ronny Johnsen, Kent Bergersen, tidligere nevnte Ola Dybwad-Olsen Jr., Hallgeir Finnbråten, Glenn Hartmann med flere.

Jeg husker ikke så mye annet fra den fotballskolen. Jeg knyttet ingen nye, nære vennskap, jeg lærte ingen nye triks, og Jan Derek ville neppe kjent meg igjen på gata i dag. Men, jeg drakk mye XL-1, og jeg fikk meg nok et favorittlag: Ski- og Fotballklubben Lyn.

Da var det altså gjort. Sommeren 1991, året jeg skulle fylle elleve hadde jeg tatt to valg som skulle komme til å følge meg resten av livet. Hvis du følger litt med i fotballens verden i dag, skjønner du hvor fatale de valgene skulle komme til å bli, men sommeren 1991 visste jeg ingenting om hva som ulmet i horisonten. Jeg var kun en liten gutt som holdt med to av verdens beste fotballag.

Med Leeds så startet det helt fantastisk. De hadde nettopp rykket opp fra 2. divisjon, og nå skulle de møte storheter som Liverpool, Arsenal og Tottenham. De lagene man pleide å se på tv. Jeg husker hvor vanvittig stolt jeg var da Leeds tapte 4-5 mot Liverpool i april 1991. Det var helgens tv-sendte tippekamp, og jeg hadde fått lov av moren min til å be over to kompiser. Erlend og Freddy. Vi hadde kjøpt inn potetgull og brus, og jeg gledet meg enormt. Erlend var ihuga Liverpool-supporter, mens Freddy strengt tatt heiet på de som vant.

Ved pause lå Leeds under 0-4, og jeg var flau. Hva skjedde med verdens beste midtbane? Gary Speed, David Batty, Gary McAllister og Gordon Strachan? Hvor var Lee Chapman? Men, så skjedde det. Leeds scoret to på rappen, og stillingen var 2-4. Så scoret Liverpool et til, før Leeds fikk to kjappe rett før slutt. Vi tapte 4-5, men for en kamp! Og, nå måtte da alle ha sett at Leeds var verdens beste lag? Så klart, det måtte de ha gjort.

Vi endte på fjerde plass den sesongen, en utrolig prestasjon når man ser tilbake på det. Året etter vant vi hele dritten. Jeg husker ikke stort, men jeg husker Jon Newsome. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor, men jeg husker Jon Newsome. Jeg tror jeg var i sjokk. Nei, gledesrus. Jeg spilte fotball med broren min utenfor vinduet til faren min, og han oppdaterte oss via tekst-tv hele tiden. Så hørte jeg et hyl, og vi stormet inn. Var han død? Nei, han var i sofaen. Stående. Hoppende. Jublende. Leeds hadde vunnet serien. Verdens beste fotballag var verdens beste, igjen.

Lyn var lette å følge med på. Pappa bodde rett ved stadion, og vi hadde gratisbilletter til alle kampene. Vi hadde derimot ikke all verden å juble for. Det var også noe av grunnen til at entusiasmen aldri nådde de ekstreme høydene som den gjorde med Leeds. Lyn oppnådde aldri de store triumfene, men det ble en tredjeplass her og der. Vi slo Vålerenga i derbyene, og jeg var på et par cupfinaler vi tapte. Kjipt, men vi hadde de fineste draktene, og vi hadde Axel Kolle og senere Tomasz Sokolowski (Sokos!). Det slår alle gullmedaljene Rosenborg vant fra da til nå.

Men tilbake til virkeligheten, altså det store veiskillet.

Da Leeds var på sitt beste på tidlig 2000-tall, hadde ryktene om pengeproblemer allerede begynt å svirre. Eieren Peter Ridsdale var en kjeltring, og vi kjøpte spillere til vanvittige summer. Som han sier på starten av Lars Vaulars «Gary Speed»: «We lived the dream». Rio Ferdinand var én ting, men det er kjøpet av Seth Johnson som står igjen som det mest vanvittige. I alle fall når jeg tenker tilbake på det nå. For noen summer som ble kastet ut av vinduet.

Det er jo ironisk at når Leeds herjet som verst, for første gang på ti år, var interessen min på bunn. Jeg hold med et luftslott, og jeg visste det så uendelig godt. Det kunne ikke ende bra.

Rio Ferdinand, Mark Viduka, Eirik Bakke og Olivier Dacourt. Nok en gang: For et lag!

Leeds United rykket ned fra Premier League i sesongen 2003/04 etter elendige prestasjoner hele veien, og etter å ha vært tvunget til å selge unna alt de hadde av verdi. Både A-lags- og juniorspillere. Mørkt. Tenk på det laget vi hadde: Paul Robinson, Jonathan Woodgate, Danny «Thug» Mills, Rio Ferdinand, Eirik Bakke, Harry Kewell, James Milner, Alan Smith, Mark Viduka, Lee «Thug »Bowyer, og ja, jeg kunne fortsatt.

Lyn trøblet også med økonomien, men de klamret seg til halmstrået noen år lenger. De tok bronse i 2005, men det var også året Jon Obi Mikel signerte for klubben. Eller gjorde han det? Var det John Shittu? Var det Morgan Andersen? Noen burde sikkert sittet i fengsel allerede her, men etter skandaleovergangen til Mikel fra Lyn til Chelsea i 2006 var det så mørkt i Lyn at de like godt kunne forsvunnet ut av seriesystemet der og da.

Både med Leeds og Lyn lukket jeg øynene når det stod på som verst, med økonomien og alt kaoset. Dette gjør også at jeg ikke husker eksakt alt som skjedde, og jeg har bevisst ikke googlet meg opp på detaljene. «Det var noe penge-greier», pleier jeg å si når noen spør.

På en merkelig måte var det også da interessen begynte å blomstre igjen. Med Leeds i 2004, og med Lyn i 2010. Jeg er mye, men i alle fall ikke medgangssupporter.

Det har ikke vært mange oppturene med Leeds siden da, men når det først skjer noe, så gir det en lykkerus jeg nesten blir litt flau over. For eksempel da vi rykket opp fra League one etter seieren over Bristol Rovers i siste serierunde i 2010. Jeg slo i bordene, veltet Fernet over Admiral-drakten jeg hadde lånt bort til Erik (og fortsatt ikke fått igjen), og ropte til skjermen. Vi var ti stykker (eller elleve?) på Two Dogs i Oslo den dagen. Jeg kjenner fortsatt på den lykkefølelsen. Eller da vi slo Manchester United på Old Trafford i cupen 3. januar, 2010, og Bård Tufte Johansen gikk ned i knestående i fullt skiutstyr på Sportspuben i Gamlebyen. De to største dagene som supporter de siste ti årene. Tenk litt på det om du holder med Liverpool, eller Manchester United, og er skuffet over at dere bare kom på tredjeplass i PL. Jeg skal gi dere nedturer og skuffelser, jeg.

Lyn har kjempet seg oppover de siste årene og spiller nå i andre divisjon. Nivået er labert, men så utrolig moro det er å stå på Bislett å spise to pølser i lompe, og nippe litt til lerka på innerlomma. Så utrolig deilig det var å ta med en sixpack inn på Frogner Stadion, og kose seg med fotballkamp sammen med 2000 gærninger i seilersko og boble-vest. Ok, vi har kanskje ikke samme klesstil, men vi holder da sammen.

Kommer jeg noen gang til å oppleve toppfotball med noen av lagene jeg holder med? Jeg håper jo det, men det går nok noen år. Det lever jeg egentlig godt med. Tenk å være på Elland Road når Leeds slår Rotherham i siste runde av årets sesong. Den rusen slår enhver Champions League-seier over Maribor eller APOEL Nicosia. Sier jeg nå, i alle fall.

Lyn har en lang vei igjen å gå, men med en fyr som ligner på Tore Sagen som trener, så må jo også dette gå veien etter hvert.

Jeg regner med at vi kan diskutere Premier League og Leeds og Tippeligaen og Lyn igjen sammen snart, men til det skjer, så er det ikke noe synd på meg. Jeg er altfor opptatt med å kose meg med middelmådig fotball og et brennende engasjement. Det kommer man utrolig langt med, viser det seg.

Faren min visste hva han gjorde, han. Skulle gjerne hatt flere råd på veien.

Andreas
Andreas

1 Comments

  1. Glimrende Andreas. Burde vært obligatorisk lesning for alle som lurer på hvorfor vi gidder holde med meget middels gode lag!

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *