Robert Ellis: The Lights From the Chemical Plant
Andreas 17. juni 2015

Da Robert Ellis (Jada, han har klippet seg) stod på scenen under Piknik i Parken-festivalen i Vigelands-parken i sommer, var det ikke bare jeg som stod med kjeven nede på hofta og et lunt smil om munnen. Det var ikke så mange der den formiddagen, men de av oss som hadde tatt turen fikk en konsertopplevelse som gjorde at den bakfulle søndagen plutselig ble en veldig behagelig søndag.

At han konstant snakket om fyll, kokain og ligging på familiefestivalen, var det ingen sarte skjeler som forstod. Han var uansett mann nok til å unnskylde seg hver gang han «forsnakket» seg. Han er nok mest vant til å spille for dritfulle folk nede i en mørk kjeller.

Da jeg hørte «The Lights From the Chemical Plant» alene på et hotellrom i England tidligere i år, fikk den noen runder på telefonen før jeg konstaterte at det var en fin folk-/countryplate. Jeg hadde fortsatt debutplaten hans friskt i minne, og slo fast at denne fyren var en «good guy». Så hørte jeg ikke så mye mer på han. Det er for øvrig trolig kjipt å se hvor blasert jeg har blitt når det kommer til ny musikk. Hører kjapt på det, vurderer om jeg liker/liker ikke, og går videre til neste skive. Noen (mange) ganger løsner det allikevel, og da er vi venner for (stort sett) hele livet.

Hør «The Lights From the Chemical Plant» her.

Da jeg hørte Kaptein Jansen, platemogul og festival-boss på Piknik i Parken, nevne at Ellis skulle spille på festivalen hans, bestemte jeg meg for å plukke frem «Lights From the Chemical Plant» igjen. Jeg stilte meg ganske kjapt spørsmålet om hvorfor denne hadde ligget urørt så lenge, og kom like kjapt frem til at det må ha vært minibaren på det engelske hotellet sin skyld. Det ble kanskje dyrt, men jeg koste meg i alle fall i mitt eget selskap.

Åpningslåta «TV Song» er også den beste på skiva. En konklusjon man ofte trekker når man skal sjekke ut en skive, haster gjennom tre-fire spor, og kommer med en dom. Denne gangen er dette derimot et ufravikelig faktum. En litt barnslig tekst om hvordan protagonisten (pretensiøs-isten, hallo, for et ord å bringe på banen) ønsket å bli en superhelt som liten, og hvordan Walt Disney ble en slags farsfigur for han da han ikke hadde noen andre. Det er selvfølgelig en veldig sår tekst om en ensom barndom, og et refreng man ikke kan unngå å synge med på.

Hittil har jeg kommet meg gjennom hele skiva uten å finne så mange svakheter, og Ellis’ skjøre «Texas’ drawl»-vokal er vanvittig sjarmerende når han jobber seg gjennom de såre historiene og fortellingene fra hans barndom. At det tok litt tid før jeg falt hodestups, ser jeg bare på som et tegn på kvalitet. Jeg er som regel litt treig.

Det er godt å se at årets topp ti-liste begynner å ta form nå.

Robert Ellis – «TV Song» (Live in Nashville)

Andreas
Andreas

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *