Your Mother and I
Andreas 17. juni 2015

Det er underlig hvor mye musikken betyr. For meg har den, ikke overraskende, betydd veldig mye. Skiver, låter, møter og konserter. De har satt spor som aldri viskes vekk, og kommer nok alltid til å sette spor. Nirvana har formet meg, Beatles har formet meg og Weezer har formet meg. Tenk på alt som kommer til å forme meg videre, som voksen mann. Rart.

Men, nok om det, denne historien handler om meg og Loudon Wainwright III.

Jeg hadde en noenlunde trygg oppvekst, og frem til jeg fylte ti år hadde jeg egentlig et familiært og uproblematisk liv. Spør du broren min om den samme tidsepoken vil han sikkert si at han ikke husker noe, men han var fire år yngre enn meg. Jeg skal ikke en gang begynne å snakke om hva han og vennegjengen hans måtte begynne å sette i minuskontoen noen år senere. Det ble uansett alt for mange av dem, og han ble plutselig mange år eldre enn meg.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var ti år gammel, og livet mitt ramlet sammen. Jeg tenker fortsatt tilbake på den samtalen i sofakroken i Vestby og får klump i halsen. Jeg klarte ikke stoppe å grine. Pappa grein, mamma grein, og jeg skjønte at det var slik alt endte. Jeg tror det gikk et års tid før jeg sa til mine beste venner at pappa ikke bodde hjemme lenger, men de hadde selvfølgelig visst om dette fra dag én. Det er rart hva som virker logisk når man er en guttunge.

Jeg brukte overraskende lang tid å komme meg gjennom denne perioden. Litt overraskende når jeg tenker på det i dag, men jeg var en ganske annen fyr på den tiden. Stille, beskjeden og full av skyldfølelse. Dårlig kombo, altså. Denne perioden er faktisk mye av grunnen til at jeg aldri vil plante min fot i Vestby igjen. Huet, hjernen, magefølelsen, underbevisstheten.

Mamma bor der fortsatt, da. Så jeg reiser gledelig tilbake og besøker.

Men, Loudon Wainwright. Hva med han?

Jo, han har en låt som heter «Your Mother & I». En av de enkleste låtene jeg vet om, men også en av de mest hjerteskjærende. I alle fall når man setter alt i perspektiv. Jeg vet fra sikre kilder at låta var en gjenganger hos pappa på Majorstua i årene etter at foreldrene mine skilte seg, og jeg husker også at han spilte den for meg og boren min i disse årene. Vi var unge og uvitende, ogskjønte selvfølgelig aldri hvorfor dette mørke sløret kom over han.

Loudon Wainwright skilte seg fra Kate McGarrigle da barna deres Rufus og Martha Wainwright var små barn, og etter det kortvarige ekteskapet kom bitre krangler og offentlige skittentøyvasker. Men offentligheten fikk ikke bare uverdig drama, de fikk også denne låta, som så flott forsøker å forklare barna at det ikke var deres skyld.

«Your Mother and I, are living apart. I know it seems stupid, but we weren’t very smart»
Foreldrene mine skilte seg av helt andre grunner enn tapt kjærlighet. Det gjør jo alt mye tristere egentlig, men det gjorde også hverdagen lettere for to usikre karer som ble kastet ut i en ny hverdag.

Det ble mannfolk av oss to til slutt, og mamma og pappa levde som venner stort sett hele livet. Noen feider blei det nok, men da satt jeg og spilte Football Manager på PC-en under Roxette-speilet på tv-rommet, og Petter og kompisen, Åsmund, sneik seg inn på rommet mitt og tjuvlånte Rancid-skivene mine. Vi hadde andre ting å tenke på. Vi lagde våre egne univers.

I årene som gikk dukket «Your Mother and I» opp i ny og ne. Jeg flyttet hjemmefra, fikk meg diverse jobber, fikk kjærester (ikke flere samtidig, vel og merke), og til slutt kone, barn og rekkehus på Abildsø. Mamma ble boende i Vestby og pappa flyttet til St.Hanshaugen og ble der. Låta var fortsatt helt nydelig og sår, hverdagen innhentet meg og jeg tenkte aldri på det mørke sløret lenger.

Men plutselig var det der igjen.

Da pappa ble dårlig fryktet jeg alltid det verste, men jeg klarte aldri å se for meg utfallet. Jeg besøkte han på Ullevål så ofte jeg kunne mellom jobb og familieliv, men jeg skulle gjerne vært der mer. Gjerne hele tiden, men et sykehus er et forferdelig sted å henge ut. Jeg så hele tiden en tristhet i øynene hans jeg ikke helt klarte å plassere, selv om jeg hadde sett det før. For lenge siden. Han slet med å snakke, skrev beskjeder i notatblokken sin, klagde på maten og snakket (skrev) om Leeds og musikk.

Jeg reiste alltid desillusjonert hjem fra Ullevål. Tung til sinns og med et tåkehav hvilende over meg. Jeg ville være hos faren min, men jeg måtte også være en far på hjemmebane. Etter at pappa mistet bevisstheten hadde jeg med sønnen min opp på Ullevål én gang. Han pekte på alle ledningene, og ville ta på de blinkende lysene. Helt til han så at foreldrene hans ikke lo, da ble han stille. Det var siste gang jeg hadde med han opp dit. Hvorfor utsette han for det?

Helt ubevist begynte jeg å høre på Harry Nilsson, Michael Nesmith, Beatles og Johnny Cash. Hver dag. Underbevisstheten er snål, som sagt, men det er den arven jeg tar med meg videre. Musikken, historiene og alle følelsene som ligger der. I dag tenker jeg at det er den viktigste arven jeg har fått.

Etter at pappa hadde sovnet for godt, og vi hadde sagt våre farvel, fortalte tanten min meg en historie. Det var et par dager før pappa gikk bort, og tanten og onkelen min satt på rommet hans på Ullevål. Han sa ikke stort, men de skjønte at han hadde en dårlig dag. Han ville bare at de skulle sitte å høre på musikk. Det var ikke som at han visste hva som skulle skje, men han følte nok at ting ikke var som de skulle.

motheri

Han fortalte dem hvor redd han var for å dø fra meg og broren min, og han spilte «Your mother and I» mens han holdt tårene tilbake. Jeg vet ikke om tårene kom til slutt, men når jeg tenker på denne historien gjør de alltid det.

Da jeg hørte dette stoppet alt opp. Noe løsnet et sted langt der inne, og det har ikke satt seg helt ennå. Jeg la meg på sofaen hjemme og grein. For første gang siden alt dette skjedde.

Dette er først og fremst historien om en sang, men likevel så mye mer.

«Your Mother & I will do all we can do
To work this thing out and to take care of you
Families get broken I know it’s a shame
It’s nobody’s fault, you’re not to blame»

Andreas
Andreas

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *