Panda Bear: Panda Bear Meets the Grim Reaper
Andreas 22. juni 2015

At en relativt anonym spjæling fra Baltimore skulle stå bak noe av det merkeligste vi har hørt innen populærmusikk, kunne man selvfølgelig aldri sett for seg. Ikke at Animal Collective og Panda Bear topper hitlister verden over, men det er tross alt musikk og den er populær, så det er nære nok. Personlig bruker jeg alltid litt tid på å la et nytt AC- eller Panda Bear-album synke inn, men uten unntak ender jeg alltid opp med å omfavne det med hud og hår. Det er jo vanskelig å ikke bli fascinert av en fyr som både er inspirert av Black Sabbath, Aphex Twin, King Tubby og Beach Boys, og som samtidig klarer å få alle inspirasjonskildene inn på alle platene han gir ut. Kall det gjerne et mesterstykke … for det er jo det det er.

Panda Bear, eller Noah Lennox som han heter blant vanlige folk, har gitt ut ni album med bandet sitt Animal Collective og fem soloalbum. Felles for de alle er at de hele tiden forsøker å presse lytteren til det ytterste av hva som er mulig å høre på, samtidig som det ligger gode melodier og catchy refrenger der inne et sted. Noen album er nok mer syrete enn andre, og jeg jobber fortsatt tungt med å tilpasse meg de tidligste AC-skivene.

Panda3

Det lysner
Etter den noe dystre, men ikke mindre fantastiske, «Tomboy» som kom i 2011, er Lennox nå tilbake på litt lystigere tanker. Ikke at «Panda Bear Meets the Grim Reaper» er en glad-plate, det ligger vel i musikkstilen og lynnet til Lennox at det aldri kommer til å skje, men stemningen er litt mer «upbeat» denne gangen.

Jeg leste i et intervju et sted at det ikke ligger noe dypere grunn bak akkurat det enn at skiva ble spilt inn et lyst rom med flott utsikt. «Tomboy» ble derimot spilt inn i en kjeller uten vinduer, og den ble da litt dystrere, mens det litt mer muntre «Person Pitch», albumet før der igjen, ble spilt inn i et rom med mye vinduer og mye lys. Grei og enkel forklaring, men litt kjedelig, selvfølgelig.

Hovedgrunnen bak min fascinasjon for Panda Bear startet med et sample på nevnte «Person Pitch». Jeg hadde for så vidt oppdaget Animal Collective en del år tidligere, men da Panda samplet et skateboard som tok en ollie (eller et annet finurlig triks det er umulig å lytte seg til), og gjorde det til temaet gjennom hele «Take Pills», var jeg solgt. Man har vært vant til disse snodige vendingene fra Lennox lenge, men på «…Grim Reaper» har han gått løs på låtskrivingen fra en helt annen ende. Ikke at jeg kjenner igjen beats i løpet av to-tre sekunder, men på denne platen har han tatt velkjente beats, som man har hørt i utallige låter tidligere, og forsøkt å lage noe nytt og eget derfra. Noe han selvfølgelig klarer så til de grader.

Sonic Boom er fortsatt med
Han har komponert noen av sine fineste låter på dette albumet, og «Mr.Noah», «Boys Latin» og «Tropic of Cancer» ligger høyt der oppe sammen med Animal Collective-klassikere som «Peacebone», «Grass» og «Flesh Canoe». «Panda Bear Meets the Grim Reaper» er et gjennomført Panda Bear-album, hvor han tar oss med til nye ytterpunkter og nye høydepunkter. Som forventet, men allikevel så uventet. Perfekt.

Også denne gangen har Sonic Boom fra Spacemen 3 hatt produsentrollen, og sammen har de laget et akkurat passe spacet uttrykk. Jeg tror faktisk ikke de to musikk-astronautene klarer å lage et mindre flytene lydbildet enn det vi får servert her. Sonic Boom og Panda Bear, liksom. De er der ute et sted, i sin egen verden.

Hør «… Grim Reaper» her.

 

 

 

 



 

Andreas
Andreas

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *