Høstens lydspor
Andreas 17. september 2015

Høsten er en lunefull årstid. Selv om jeg personlig kan finne på og trives ute i regnet, er det stort sett alltid best inne. Gjerne foran peisen, som klisjeen forteller, eller rundt platespilleren. I det vår venninne (stormen) Petra treffer østlandet med full kraft, fant jeg også høstens to store høydepunkter hos min lokale plateforhandler. Jeg fant de på Tidal/Spotify også, selvfølgelig, men noen skiver må man ha trygt plassert (med plasten på?) i platehylla hjemme.

Beach House: «Depression Cherry»

 

Beach House trengte egentlig å overbevise meg litt, for den siste plata deres gikk meg litt hus forbi. Ikke at den nødvendigvis er så dårlig, men de ble  kanskje litt uinteressante? Det føltes som om de hadde gått seg litt fast. Det er kanskje litt dårlig gjort å slenge den merkelappen på Beach House, for «Bloom» fra 2012 er absolutt et godt album. Jeg var vel bare litt lei lydbildet deres. Det er jeg ikke nå lenger, jeg trengte tydeligvis bare en pause.

«Depression Cherry» revolusjonerer fortsatt ikke lydbildet til Baltimore-bandet på noen som helst måte. Det er fortsatt de drømmende låtene, de vakre melodiene og den fantastiske, svevende vokalen til (drømmedame) Victoria Legrand. Det sitter bare så sjukt bra. Beach House har funnet tilbake igjen. Til meg.

Beach House press
Beach House

Low: «Ones and Sixes»

 

Low har jeg derimot vært ganske likegyldig til de siste ti årene. Jeg forelsket meg helt i bandet da jeg oppdaget «Trust» i 2002, og deres første utgivelse på Sup Pop, «The Great Destroyer» fra 2005 er også et solid karriere-høydepunkt. Low er et band som trenger tid, og man må virkelig lytte til musikken (Et merkelig konsept) for å bli kjent med alle de finurlige veiene låtene deres tar. Kanskje jeg ikke ga dem nok av min tid? Hvem veit, men nå har jeg i alle fall lyttet igjen.

Jeff Tweedy fra Wilco satt i produsentstolen på deres forrige fullengder, og det samarbeidet burde jo fungert som bare det. Men, på en eller annen merkelig måte så låt det ganske dølt og intetsigende. Kanskje månen ikke stod i riktig posisjon, kanskje kosmos var ute av kurs eller kanskje Tweedy rett og slett hadde på seg feil flanellskjorte. Det er umulig å si men det funket bare ikke.

Det gjør det derimot nå. Det er vanskelig å forklare, men bandet høres mer «levende» ut en de har vært på lenge. For et band som ofte spiller på de svakeste, sarteste og mykeste strengene så er det helt essensielt å finne den nerven. Lydbildet er helt perfekt, Alan og Mimi har den kjemien de hadde i gamle dager og låtene sitter på aller første gjennomlytt. Det er noe behagelig grått og dystert over hele skiva, og når det i tillegg blåser opp til storm mens regnet høljer ned utenfor vinduet på Abildsø, da kunne ikke «Ones and Sixes» passet bedre.

Depression Cherry
Beach House: «Depression Cherry»
Ones and sixes
Low: «Ones and Sixes»

 

 

 

Andreas
Andreas

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *