Pianos Become the Teeth: Keep You
Andreas 1. oktober 2015

Og fansen raser … Selvfølgelig gjør det det, det er ingen fraksjoner blant musikkfansen som er mer beinhard eller mer opptatt av indre justis enn hardcore-/screamo-fansen. Jeg befant meg midt oppe i hardcore-/screamo-kjøret da jeg først flyttet inn til storbyen kalt Oslo på starten av 2000-tallet, og jeg merket fort de indre stridigheten som oppstod hvis et band beveget seg inn på et spor som ikke var «godkjent» av den gemene hop. Jeg mener: «Den gemene hop». Nå var ikke miljøet i Oslo spesielt hardt, så det dreide seg mest om mumling og mindre drittkasting, men man merket det allikevel. Jeg personlig brydde meg sjelden og omfavnet heller evnen til å heve blikket og applauderte de som var villige til å utvikle lydbildet sitt. Det er kanskje den innsikten man får når man vokser opp med like mengder punk, pop, country og hiphop? Endelig får jeg betalt for min allsidige musikksmak, si.

Den store forbrytelsen Pianos Become the Teeth begår på sitt tredje og så langt siste album «Keep You», er selvfølgelig at vokalist Kyle Durfeys vokal ikke sprekker en eneste gang. Han skriker rett og slett ikke. Kall det gjerne en forbrytelse, men jeg kaller det en berikelse og det som gjør skiva så fantastisk og brutal som den har blitt. Som Pitchfork (tror jeg det var) skrev: «Blodfansen er forbannet på bandet fordi det viser seg at vokalist Kyle Durfey klarer å holde tonen og har stemme som en Gud». Livet er hardt for en emo.

Ordsmeden

 

Jeg er aldri han som oppdager tekstene først på en skive. Det er alltid refreng, hooks og melodi først, og så er det heller en voldsom opptur om tekstene funker i tillegg. På «Keep You» er det derimot tekstene som treffer deg aller først. Sikkert fordi man denne gangen faktisk hører hva Kyle Durfey synger, men også fordi man skjønner at dette er på ekte. Han sier selv at han ikke har en «mørk» personlighet, men det er ingen tvil om at det ligger noe under overflaten her. Han har ikke utbrodert så mye rundt tekstene sine, men han mistet faren sin for fem år siden og det skinner gjennom at mange av tekstene handler om dette. Ettersom jeg selv har mistet noen for ikke altfor lenge siden, er det et eller annet med tematikken her som berører meg mer enn vanlig. Jeg vet ikke hva, men han beskriver kanskje en lengsel eller et tap som jeg klarer å identifisere meg med. Jeg skal ikke gjøre det her dypere enn nødvendig, men det berører i alle fall. Skal nok holde noen i hånda under konserten på lørdag.

Sitter godt

 

Borte er altså skrikinga og de kompromissløse gitarriffene, og vi sitter igjen med store, flotte gitarstrukturer, fantastiske tekster og vokal, og melodilinjer som sitter. Dog etter et par gjennomlyttinger, men når denne skiva først treffer deg, så sitter den for godt. Eller, den kom vel ut for bare et års tid siden, så den sitter i alle fall et år. And counting …

Ses på Pokalen på lørdag, det blir EMOsjonelt.

Andreas
Andreas

1 Comments

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *