ÅRETS BESTE 2015
Andreas 5. desember 2015

Jeg kan da ikke være dårligere enn noen som helst, så her kommer mine favoritter fra året som har gått. Mye er glemt, selvfølgelig, men det er gudskjelov mange år siden jeg sluttet å bekymre meg over alle de tusen skivene jeg ikke har fått med meg i løpet av musikkåret som har gått.

Jeg startet med en liste på 10 skiver, økte kjapt til 20, og satte så streken ved 30. Så … her kommer de 40 beste skivene fra 2015. Ganske mange, tenker du kanskje, men de er til gjengjeld skikkelig gode.

40. Millencolin:«True Brew»

(Softcore Inc./Epitaph Records)

Millencolin

Millencolin True BrewHer er en gammel kjenning som måtte med på lista. Jeg elsket Millencolin da jeg jeg vokste opp, og slukte praktisk talt alt som kunne plasseres innenfor skate-punksjangeren. Forkjærligheten for sjangeren og bandet har ikke nødvendigvis svunnet så mye, men jeg skal innrømme at jeg har utforsket en del flere kriker og kroker i musikkverdenen siden den gang. Det er nok noe av grunnen til at jeg ikke har slukt de siste skivene deres like rått, men denne gangen var jeg i riktig modus igjen. Mentalt hørte jeg på skiva da jeg tryna etter et mislykket forsøk på en enkel ollie i Vestby på 90-tallet, men rent fysisk satt jeg med rutete skjorte, Fred Perry-genser og tjente penger på voksenjobben min i et forseggjort lofts-kontor i Oslo sentrum. Det er de samme fire svenskene som spiller på «True Brew» som det var på «Tiny Tunes» fra 1994, og hverken klesstil, utseende eller sjanger har forandret seg veldig. Noen ganger er det helt greit.

Millencolin: «Bring Me Home»

39. Chris Stapleton: «Traveller»

(Mercury Records/Universal)

Stapleton

Stapleton TravellerDeler av den moderne amerikanske countryen er så overdrevent amerikansk at det fort kan bli for mye for enhver. Jeg har ikke noe problem med å se det argumentet, tvert i mot. Cowboyhatter, bredbente gitarhelter og enda bredere sørstatsdialekter kan jo fort bli litt parodisk i lengden. Men, det er allikevel noen som klarer å levere eksepsjonelt bra både på det visuelle og det musikalske. Man kan jo nevne (i fleng?) Brad Paisley, Jason Aldean, Kacey Musgraves, Eric Church +++. Sistemann ut er Kentucky-mannen Chris Stapleton. Han har saumfart gatene og studioene i Nashville i mange år, og i musikerkretser er han godt kjent som låtskriver og studio-musiker. Under årets CMA Awards gjorde han derimot rent bord med sitt denutalbum, samtidig som han fremførte en country-/soul-duett med selveste Justin Timberlake. Han albumdebuterer i en alder av 38 år, men har selvfølgelig masse mer bagasje enn dette ene albumet. En fantastisk plate fra den skjeggete, «nye» country-artisten. Ærlig, nedpå, ovenpå og rett fra, og i, hjertet. My man.

Christ Stapleton: Tiny Desk Concert

38. Titus Andronicus: «The Most Lamentable Tragedy»

(Merge Records)

Titus Andronicus

Titus Andronicus The Most LamentableTitus Andronicus er en tragedie, rett og slett. Av William Shakespeare. Det er også et av de feteste rølpe-/pubrock-bandene som frekventerer stereoen min i tide og utide. De er et «no bullshit»-band, og skriver om de store tingene ved bruk av de enkle grepene. Patrick Stickles (det er tross alt han som er drivkraften og det kreative lokomotivet bak Titus Andronicus) har tidligere laget et album om borgerkrigen med utgangspunkt i sitt eget liv, og «The Most Lamentable Tragedy» er ikke noe mindre ambisiøst. Albumet er en gedigen rock-opera i fem akter, som følger «helten» i historien sin kamp mot nevroser og psykoser, som – ekte snakka – kun er er en fortelling om Stickles’ egen kamp mot manisk depresjon. Det er storslått, det er løst, det er godt og det er vondt. Titus Andronicus er et band som får så godt som null omtale her hjemme, men de hadde fortjent i alle fall 100 prosent mer. Her har dere litt, det er da noe.

Titus Andronicus: «Act II: Beside Himself»

37. Waxahatchee: «Ivy Tripp»

(Wichita Recordings/PIAS)

Waxahatchee

Waxahatchee Ivy PillKatie Crutchfield fra Birmingham, Alabama er Waxahatchee. En artist jeg egentlig ikke kjente så godt til, bortsett fra at jeg hadde sett navnet hennes nevnt noen ganger på diverse blogger rundt om. Når jeg hører på «Ivy Tripp» får jeg assosiasjoner til veldig mange ting, og min store forkjærlighet for «jenteband» fra midten av 90-tallet som Veruca Salt, That Dog, Belly m.m. fikk en liten revival på de første gjennomlyttingene. Dette er ingen direkte sammenligning med de nevnte bandene, men de mest punka låtene til Waxahatchee gjør meg rett og slett litt yr. Om det er lov å si. Ellers på skiva er det mye klassisk soveroms-indie. Naivt og low key, selvfølgelig, men allikevel fint, vakkert og en skive som lett kunne kommet lenger opp på lista. Den dukket dessverre opp litt for sent på radaren til unge, lovende Milde i år.

Waxahatchee: «Under A Rock»

36. Peach Kelli Pop: «Peach Kelli Pop III»

(Burger Records)

Peach

peach_kelli_pop_-_iii_cover_sm_4Burger Records er en av de ypperste leverandørene innen skranglete, sjarmerende og moro punk/rock/pop. Derfor kommer det heller ikke som noen overraskelse at Peach Kelli Pop har gitt ut fest av en plate, med enkle, upretensiøse og catchy poppunk-låter med naive tekster om sjampo, nakenbading og flaggermus. Dette er Allie Hanlons (bandets eneste (?) medlem) tredje album, men det var ikke før i år jeg helt tilfeldigvis ramlet over henne. Rent metaforisk, vel og merke. Hun dukket opp på en av mine handleturer inne på Internett-shopen til Burger Records. og jeg kjøpte like godt det jeg fant. Dette var starten på et (forhåpentligvis) langt forhold. Det kan aldri bli for enkelt for Peach Kelli Pop, og der er vi ganske like, vi to. En god kombo.

Peach Kelli Pop: «Princess Castle 1987»

35. Natalie Prass: «Natalie Prass»

(Spacebomb Records)

Prass

UntitledNatalie Prass albumdebuterte helt i starten av året med en perle av en popplate. Hun har ikke gjort seg særlig bemerket tidligere, men hun hadde en liten periode som korist og keyboardist i bandet til sjølvaste Jenny Lewis. Natalie Prass er ikke veldig ulik Jenny Lewis i stil og utrykksform, noe som alltid er et stort pluss (prøver å skjule min elsk for Jenny Lewis svært dårlig her … skjønner det), men Prass er nok hakket mer svevende og drømmende. Vi får servert nydelige poplåter og store stryke- og blåsearrangementer, samtidig som soundet er enkelt og naturlig. Røddig debut av unge (Ferrari) Prass.

 

Natalie Prass: «Bird of Prey»

34. Low: «Ones and Sixes»

(Sub Pop Records)

Untitled6

LowJeg ramlet egentlig av «Low»-vogna for mange år siden. Jeg er litt usikker på hvorfor, for det er ikke noe å usette på bandet, men tipper det rett og slett var fordi det var så mye annet å høre på. Joda, du kan sikkert argumentere for at bandet er for saktegående, at de gjentar seg selv, eller, om du har en virkelig dårlig dag på jobben, at dette rett og slett er kjedelige greier. Men, det er det ikke. Low er storslått, meditativt og vakkert. Det er tunge og mørke harmonier, ledet av en monoton og meditativ rytmesesksjon, mens vokalen maner til både sorg og glede. Som du skjønner, selv om «Ones and Sixes» kan virke noe ensformig, så ligger det utrolig mye spennende under overflaten. Dette er kanskje det beste albumet de har gitt ut siden det fantastiske «Trust» fra 2002, og det er godt skussmål.

Low: «No Comprende»

33. Ought: «Sun Coming Down»

(Constellation)

Ought

homepage_large.2dff0bfcDet relativt ferske Montreal-bandet Ought (dette er deres andre skive) vekker minner fra en svunnen tid. Ikke at det var så utrolig lenge siden jeg hadde en av mine mange postpunk-perioder, men det er noen år siden Gang Of Four og Mission of Burma herjet klubbene i Leeds og Boston. Det er stakkato, det er monotont, men samtidig setter låtene seg kjapt og viser at Ought både har de gode melodiene og den rette attityden. Jeg plukket opp denne litt seint på året dessverre, og det er nok grunnen til at den er såpass «langt ned» på lista (alt her er jo dritbra, menneh …). Et par måneder til på baken og den kunne lett ha sneket seg inn blant de ti beste. Det var faktisk en ganske lang periode da jeg gikk rundt og antok at Ought var en gjeng unge briter, men bandet holder til i den fransk-kanadiske storbyen Montreal. Så feil kan man ta. Av mer «moderne» band, er det vel innafor å dra Parquet Courts-kortet. Regner med at det er vokalen som dytter meg  den retningen. Potensielt nytt favorittband, folkens. Vær så god.

Ought: «Sun’s Coming Down»

32. The Tallest Man on Earth: «Dark Bird Is Home»

(Dead Oceans)

Tallest man on earth

tmoe_coverart_sq-e68bed2c7b94efc7705b69a3e7abf54e3dec2d01-s300-c85Skulle jeg ha vært helt ukritisk hadde alle The Tallest Man on Earth-skivene kommet på førsteplass hvert år de var aktuelle. Men, sånn er jo ikke verden. Kristian Matsson lager helt fantastiske låter og skiver, og han er en vanvittig god gitarspiller. Ikke at det er det første man legger merke til når man hører «Dark Bird Is Home», han er for god til å briefe, men du hører at man kan sitt fingerspill. Når han i tillegg er sjukt kjekk og relativt mediesky, så er det vanskelig å ikke bli fascinert av den «unge» svensken. Ikke at jeg har en man-crush på fyren … (well, yes i do). Det er ikke voldsomt varierte greier han leverer, men det er heller ikke nødvendig når det er såpass bra. Låter som «Sagres», «Darkness of the Dream» og «Slow Dance» kunne jeg gjerne hørt på for alltid. Men, det må alltid være et «men», fire skiver inn i sin musiker-karriere, er jeg veldig spent på å se hvor han går neste gang. Jeg krever ikke at fyren revolusjonerer noe som helst, men gi meg gjerne noe nytt. Eller ikke, du kommer på lista uansett.

The Tallest Man On Earth: «Darkness of the Dream»

31. Panda Bear: «Panda Bear Meets the Grim Reaper»

«Domino Recordings»

Panda Bear

Layout_11_A_FINAL_CorrJeg har for vane å annonsere at mye er «verdens beste» veldig fort og veldig utidig, så jeg er ganske sikker på at jeg slo fast at dette var verdens beste plate ikke lenge etter at den kom. Ikke veldig langt fra sannheten, selvfølgelig, men det var allikevel et par skiver som sneik seg før vår venn fra Baltimore i år. Som jeg skrev om Tallest Man On Earth, så er heller ikke Panda Bear så veldig opptatt av å fornye seg. Men igjen, jeg merker at jo mer jeg skriver det, jo mer uvesentlig er det at artister absolutt skal utvikle/forandre seg. Touché. Det å forsvinne inn i musikken til Noah Lennox (som han heter) er så nære en syretripp jeg orker å komme, og det føles ikke overraskende ganske fantastisk. Ikke at jeg har noen som helst erfaring med nevnte narkotikum. Panda og bandet hans, Animal Collective, har alltid vært i et annet univers enn oss andre, og der har de skapt noe helt eget. Det er suggerende, schizofrent, catchy og harmonisk, og selv om man aldri helt klarer å plassere det man hører, er det umulig å ikke la seg rive med. Det må da være et godt tegn. Innta med måte.

Panda Bear: «Boys Latin»

30. Dawes: «All Your Favorite Bands»

(HUB Records)

Dawes

dawes-all-your-favorite-bands-album-streamDet kom ikke som noen overraskelse at Dawes sneik seg inn på lista i år. De har levert solid americana i mange år allerede, og de er trofaste leverandører av den såkalte «godfølelsen». Bandet har finpusset det etterhvert så lett gjenkjennelige Laurel Canyon-soundet, og for en fyr som er forelsket i alt som har å gjøre med California, vestkysten, og ikke minst, Laurel Canyon, så må jo dette sies å være rett opp i min gate. Det er tilbakelent, det er umiddelbart, og man kan praktisk talt føle vinden i håret i det cabrioleten suser forbi Palm Springs på vei ut i ørkenen ved Joshua Tree. Jada, det er min drøm, men den burde da vært universell? «All Your Favorite Bands» er deres beste album til nå, og videoen til tittellåta er vel verdt en titt den også. Mange «kjente fjes» som dukker opp der. Enjoy.

Dawes: «All Your Favorite Bands»

29. Colleen Green: «I Want To Grow Up»

(Hardly Art)

Colleen Green

colleengreen_lp2Nok en gang er det min forkjærlighet for jenteband fra 90-tallet som spiller meg et puss. Eller, et puss er det så absolutt ikke, men det er vel heller nostalgien og glemte følelser som blusser opp når disse skivene passerer på min vei i 2015. Waxahatchee har allerede vært nevnt, og Colleen Green plasserer seg rett inn i samme kategori. Det er vanskelig å ikke like de catchy poplåtene til Colleen Green, og skal jeg bruke en sammenligning, dog en noe smal en, så må det være gode gamle That Dog, eventuelt en litt mer poppa OG punka utgave av Best Coast. For å understreke hvor kul Colleen Green er, så kan jeg nevne at hun kalte debutskiva si «Milo Goes To Compton», oppkalt etter debutskiva til et av mine virkelige favorittband, Descendents. Hun gjør også en finfin cover av «Good Good Things» på samme skive. Kul dame, god musikk.

Colleen Green: «TV»

28. Joanna Gruesome: «Peanut Butter»

(Turnstile)

Joanna Gruesome

Joanna Gruesome PeanutFire flate, gode refrenger og så mye fuzz på gitaren som mulig. Hvorfor gjør ikke alle bare sånn? Det må jo være den enkleste formelen på lage relativt fete låter på løpende bånd. Allright, jeg setter det på spissen her, men Joanna Gruesome følger en formel som mange har brukt før, og det funker. Band som Pains of Being Pure at Heart, Veronica Falls, Spook School og Los Campesinos! har gjort det med hell tidligere (Pluss en hel haug med flere, selvfølgelig, Dinosaur Jr., Wavves, Cloud Nothings, Jay Reatard +++), og nå føyer altså Cardiff-bandet seg inn i rekken med et strålende album. Deres andre, forøvrig. Jeg avskriver stort sett alltid band som har et såkalt «fjollenavn», men av en eller annen grunn syns jeg Joanna Gruesome funker. Lurer på hva Jonanna Newsom syns (Dere kan jo spørre henne lenger ned her).

Joanna Gruesome: «Last Year» (Audio)

27. Deerhunter: «Fading Frontier»

(4AD)

Deerhunter

Deerhunter_-_Fading_Frontier_album_artworkBradford Cox har mye bra på CV-en. Han har laget flere strålende album både med Deerhunter og sitt andre soloprosjekt (Deerhunter er tross alt hans band), Atlas Sound, og i det siste har han klart å hisse på seg Billy Corgan fra den falne storheten Smashing Pumpkins. Om det ikke er en bragd, så er det i alle fall fryktelig stas. Deerhunter har alltid hatt en liten hang mot å lage popmusikk, men sammen med Atlas Sound har det alltid vært en mystisk «quirkyness» over soundet deres, som sikkert har støtt fra seg flere enn det har omfavnet. Jeg personlig har alltid vært fan, men bruker ofte litt tid på å sette meg inn i Cox’ univers. På «Fading Frontier» er Cox’ på sitt aller mest kommersielle, og det kler både han og musikken godt. At han kunne lage gode melodier har det aldri vært noen tvil om, selv om han hater popmusikk-bransjen, men her kommer det for en gangs skyld godt frem.

Deerhunter: «Breaker»

26. Rae Sremmurd: «SremmLife»

(Eardruma/Interscope Records)

Sremmi

1417540918_rae_sremmurd_sremm_life_front_cover_re_14Jeg har hørt på hiphop siden jeg var en liten spjæling, men jeg har av en eller annen merkelig grunn aldri vært komfortabel med å skrive noe saklig om musikken. Mulig jeg bare føler at jeg ikke har nok kunnskap til å legge ut om fete beats og bra flow, som jeg garantert ikke har, men jeg tror det rett og slett er så enkelt som at jeg er en hvit mann som pusher 50 langt inn til beinet. Uansett, når jeg kommer over noe jeg liker, så sluker jeg det rått. Som jeg gjorde med debutskiva til de brødrene Aaqui og Khalif Brown i Rae Sremmurd. Jeg tror jeg har samme tilnærming til hiphop som jeg har til popmusikk. Jeg trenger en «catchyness», jeg trenger en flyt (Eh, snakker vi FLOW her?) og jeg trenger noe som ikke er produsert i hjel. Jeg veit, innerst inne har jeg vel en gammel indie-holdning til musikk, men jeg kan fortsatt like min Britney, Kanye og The Killers. Så klart. Rae Sremmurd er treigt og stakkato, samtidig som de er catchy og funny. Det er lett å ha det moro til denne skiva, og den smeller godt i headsetet når man stirrer tomt ut av bussvinduet. Det er ikke SÅ langt fra Tupelo til Ekeberg.

Rae Sremmurd: «This Could Be Us»

25. Jamie XX: «In Colour»

(Young Turks Recordings)

Untitled

Jamie_xx_-_In_ColourAllsidig må være noe vi kan kalle musikken på «In Colour». Jamie XX fremstår stort sett som en stille fyr, han stirrer stort sett ned i bakken når han snakker, og han går alltid i de samme klærne. Svart bukse, svart skjorte, svarte sko. Alltid. Han snakker gjennom musikken, og snakker direkte til deg. Du har de tunge, rene DJ-/dubstep (ingen bruker det uttrykket lenger, sier han i et intervju)-låtene, som «Gosh», «Sleep Sound» og «Hold Tight», du har de mer pop-orienterte «The XX»-aktige låtene som «Stranger In A Room» og «Loud Places», og du har, ikke minst, den soul-samplende, grime-aktige, «I Know There’s Gonna Be (Good Times)». En fantastisk låt hvor han har fått med seg Young Thug og Popcaan på versene. «In Colour» er en god blanding låter, som allikevel sitter som en bombastisk helhet når du pløyer gjennom albumet fra start til slutt. Jamie XX har blitt DJ-stjerne over natta (Ikke over natta, men la oss si det for historiens skyld), men Jamie Smith fra London er fortsatt han stille gutten som øver seg på turntables-ene han fikk av onkelen sin som liten gutt. Han fyren som skater de samme gatene hver kveld med kompisene, og som stikker tilbake til øvingslokalet etter å ha remixet Alicia Keys og Ellie Goulding, hvor barndomsvennene Oli og Romy fra The XX venter på han. De skal lage ny skive, som de alltid har gjort.

Jamie XX: «I Know There’s Gonna Be (Good Times)» feat. Young Thug & Popcaan

24. Cassie Ramone: «Christmas In Reno»

(Burger Records)

Cassie Ramone

Cassie Ramone RenoEn juleplate på lista, sier’u? Så klart. Her i familien har juleplater en helt særegen posisjon, og hele desember går det i alt fra The Bands «Christmas Must Be Tonight» til «I Want An Alien For Christmas» med Fountains of Wayne. Høytiden skal da være godt for noe, si. Cassie Ramone spilte tidligere i et av mine favorittband, Vivian Girls, og etter at de la ned instrumentene har jeg fulgt karrieren til alle de tre jentene nøye. Da tenker jeg først og fremst på på Kickball Katy (La Sera), Ali Koehler (Vokalist i Upset, som også ga ut et strålende album i år) og Cassie Ramone, selve kjernen i støypop-trioen. Det har vært relativt stille fra Cassie Ramone siden oppløsningen av bandet. Hun har gjort noen skiver med The Babies, og hennes første soloalbum fikk ikke all verden med oppmerksomhet. I år kommer hun derimot med den sjarmerende juleplaten «Christmas In Reno», hvor hun gjør sine helt egne versjoner av kjente julelåter som «Wonderful Christmastime» av Paul McCartney, «Little Saint Nick» av Beach Boys og Nat King Coles «The Christmas Song». Skranglete, sjarmerende, naivt. Kall det hva du vil, men jeg får i alle fall julestemning av dette.

Cassie Ramone: «Run, Run Rudolph»

21. Laura Marling: «Short Movie»

(Virgin Records)

Untitled

7af7acd9

Til å bare være 25 år gammel har Laura Marling utrettet ganske mye bra. Hun ble nominert til Mercury Price for debutplaten, skive nummer to OG skive nummer fire, og i 2011 vant hun Brit Awards som «Beste kvinnelige utøver». En pris hun også var nominert til i 2012 og 2014. Phew, populær dame det der. Hun ga ut debuten da hun var ca. 18, og siden har hun spilt og pusset frem et folk-uttrykk som er, om ikke unikt, så i alle fall hennes eget. «Short Movie» er hennes femte album, og hennes mest komplette så langt. Jeg er fan av alle utgivelsene hennes, for all del, men det er moro når man hører en artist som begynner å finne sin plass. Fra ung, prøvende tenåring, til fullvoksen artist på åtte år. Tenk hvor mye godt vi har i vente da, dama er tross alt bare 25.

Laura Marling: «Gurdijeff’s Daughter»

22. Grimes: «Art Angels»

(4AD)

Untitled

b91c652ff948fbfa4ec34ee7bf93186c1f79d260Jeg trodde egentlig jeg var litt redd for Grimes, men det viste seg kjapt å være en tåpelig tanke. Jeg hadde selvfølgelig merket meg Grimes tidligere, men som med FKA Twigs (De to kan vel til nød sammenlignes … litt?) venter jeg heller til hysteriet har lagt seg, og vel så det, før jeg våger meg bort for å pirke i dem. Kall meg gjerne treig, men det er ganske mye musikk man skal gjennom i løpet av alle disse årene, man må tross alt prioritere. På «Art Angels» har Grimes valgt å legge seg på en litt mer kommersiell linje, og det scorer hun hundre bonuspoeng på her i gården i alle fall. Hun kan altså lage refrenger som brenner seg fast i lillehjernen, samtidig hun er ikke fremmed for å røske litt opp. Det er tross alt derfor man ble fascinert av henne i utgangspunktet. Støy og pop, hvor livet er herlig dere.

Grimes: «Flesh Without Blood/Life In the Vivid Dream»

21. Joanna Newsom: «Divers»

(Drag City)

Untitled

Joanna_Newsom_-_DiversJoanna Newsom har ikke gitt mye lyd fra seg de siste årene, i hvert fall hvis vi ser bort i fra noen mindre filmroller her og der. Den harpespillende Newsom hørte sist fra seg da hun ga ut det store (i dobbelt forstand) trippelalbumet «Have One On Me» i 2010, og jeg fryktet noen ganger at det var det siste vi skulle få fra den kanten. Men neida, nå er hun her igjen og det er den gode, gamle Joanna vi får besøk av. Vi får nok aldri igjen høre den naive og søte jenta vi hørte på debuten «The Milk-Eyed Mender», men hun fortsetter heller å bygge videre på de store arrangementene, de underfundige melodiene og de lange låtene. Hun kan kanskje sammenlignes med en moderne Kate Bush, der hun spiller på det litt mystiske mens hun lager de store, underlige poplåtene. Samme kan det være, hun er i hvert fall tilbake. (Også viser det seg at hun er gift med Andy Samberg. For et par!)

Joanna Newsom: «Sapokanikan»

20. Father John Misty: «I Love You, Honeybear»

(Sub Pop)

Untitled

1427205912_father-john-misty-i-love-you-honeybear-2015-flac-tracks-.cueEn skjeggete trubadur som sjarmerer alle på hans vei, der har vi en røddig og konsis oppsummering av Father John Misty.  Han gjorde seg først bemerket som trommeslager i Fleet Foxes på slutten av 2000-tallet, før man sakte men sikkert ble oppmerksomme på soloutgivelsene hans under navnet J. Tillmann (som forøvrig er hans egentlige navn – Josh Tillmann). De var fine nok de, men det var ikke før han begynte å kalle seg Father John Misty at låtene virkelig begynte å ta form. «Fear Fun» fra 2012 var et strålende album, og starten på noe stort, men på «I Love You, Honeybear» treffer han virkelig på første forsøk (Evt. andre, da, om man regner «Fear Fun» som «første forsøk»). Han crooner, han forteller historier, han vitser og han sjarmerer. Et nesten komplett album, som kanskje (bare kanskje) burde vært høyere på listen.

Father John Misty: «I Love You, Honeybear»

19. Mandolin Orange: «Such Jubilee»

(Yep Rock Records)

Untitled

mandolin-orange-such-jubileePå slutten av fjoråret ble jeg far for andre gang, noe som er stort og fantastisk nok i seg selv. Men, på sykehuset dagen etter dukket det opp en fyr, også kjent som min bror, og han hadde denne skiva under armen. Det var en gave til den nyfødte mente han, men om vi ville kunne vi også benytte oss av den. Vi BURDE benytte oss av den, var vel hans velvalgte ord. Det gjorde vi, og vi ble solgt med en eneste gang. Jeg har ikke hørt særlig på duoen tidligere, men siden minstemann ble født har det ikke gått i mye annet. Banjo, bajs og bleier (Ok, mandolin da), det er en ganske presis beskrivelse av avslutningen på året mitt. Det høres kanskje klamt ut, men det ganske jævla bra, skal jeg si deg.

Mandolin Orange: «Blue Ruin»

18. Wavves: «V»

(Weed Demon)

Untitled

wavves-v-album-cover-560x560At Nathan Williams og hans Wavves er på et plateselskap som heter Weed Demon er egentlig ganske beskrivende for hele fyren. Skal ikke se bort i fra at det faktisk er hans eget selskap, det skulle ikke forundre … noen? Fyren har laget mye trøbbel for seg selv opp gjennom årene, men det han er aller mest kjent for er de sinnssykt kjappe og catchy poppunk-låtene han putter ut under Wavves-navnet. «V» er hans femte album med bandet (ikke overraskende for de av dere med helt grunnleggende kunnskap om romertall), og det er jaggu ikke langt fra å være deres aller beste. Jeg var faktisk ikke klar over at Wavves skulle slippe nytt album i år, så da det i tillegg var såpass bra ble dette en av de gledeligste overraskelsene i år.  Fort og gæli’, catchy og … herlig? Sjekk ut videoen under her, btw. Rå saker!

Wavves: «Way Too Much»

17. Jay Rock: «90059»

(Top Dawg Entertainment)

Untitled

jay-rock-90059-cover-680x680_olxeqjOk, det er kanskje litt merkelig å ikke ha med den fantastiske skiva til Kendrick Lamar på lista i år, men jeg fikk rett og slett ikke plass til den. Jeg kunne jo gjort lista uendelig lang, men jeg tok meg selv i nakken og satte stopp når jeg allerede hadde gjort den (nesten) uendelig lang. Uansett, bortsett fra «King Kunta», så hørte jeg faktisk mer på de tre andre hiphop-skivene jeg har på lista i år. Jay Rock er i alle fall i gjengen/plateselskapet til Kendrick, og det er faktisk på høy tid at han får litt anerkjennelse nå. Han har vært en «rising star» i mange år, men har allikevel aldri fått det store gjennombruddet. «90059» er akkurat så skitten, produsert og cool den skal være, og denne har vært lydsporet til mange bilturer i året som gikk.

Jay Rock: «Vice City»

16. Jason Isbell: «Something More than Free»

(Southeastern Records)

Isbell

jason-isbell-something-more-than-freeDette er faktisk den eneste skiva som har fått meg til å begynne å grine i år. Ikke at jeg griner av musikk HELE tiden, men det er noen låter, tekster, melodier som vekker de følelsene. Jason Isbell får meg til å grine hele tiden, da. Det bør nevnes. Har dere hørt «Elephant» fra forrige skive? Herregud for en historieforteller! For det er det han er, han er ikke bare en artist og musiker. Det er ikke ofte jeg legger så godt merke til tekstene i låter som når jeg hører på Jason Isbell. «Something More Than Free» er et av hans beste album, men den beskrivelsen kan jeg faktisk gi alle hans album. Jeg gikk glipp av den allerede mye omtalte konserten på Buckleys i fjor/forfjor (?), men jeg gjør ikke samme tabben nå på Sentrum Scene 6. januar (Evt. gjorde, kommer an på når jeg klarer å gjøre ferdig denne lista). Om vi ikke ses, så får du skylde deg selv. Det er faktisk en av vår tids beste låtskrivere og historiefortellere vi har å gjøre med her. Etterord: Jeg var på Isbell-gigen i går, den var selvfølgelig fantastisk, men jeg klarte altså ikke poste dette dokumentet før konserten. Klarte det dagen etter, da.

Jason Isbell: «24 Frames»

15. Amason: «Sky City»

(Amason/INGRID)

Amason

Amason Sky CityAmason er et band som tok seg god tid, men som sakte men sikkert har sneket seg godt og langt under huden på meg. Jeg koste meg da jeg så de på «Piknikk i Parken» i 2014, men da forble det mest med kosen. Da svenskene endelig forbarmet seg over oss med «Sky City» i januar, tok det derimot ikke lang tid før hjerter skulle smelte, føtter trampe takten og røster nynne usikkert med. «Sky City» er et nærmest plettfritt popalbum, og inneholder så mange deilige låter at man nesten blir fysisk forelsket i dem. Vokalist Amanda Bergman er jeg faktisk nesten fysisk forelsket i, i alle fall stemmen hennes. Men, siden jeg allerede er lykkelig gift, OG hun har vært gift med en annen helt, Kristian Matsson fra Tallest Man On Earth, så skygger jeg banen og holder meg til låtene.

Amason: «Duvan»

14. Robert Forster: «Songs To Play»

(Tapete Records)

Robert Forster

Robert Forster coverHerregud hvor mye jeg hørte på den forrige skiva til Robert Forster. «The Evangelist» kom i 2008, og var den første skiva til Forster etter at hans våpendrager fra Go-Betweens-tiden, Grant McLennan, gikk bort i 2006. En så somber, mørk og fin plate skal du lete lenge etter. Jeg var ikke en gang klar over at fyren hadde noe nytt på gang, så da denne plutselig lå klar i min lokale streaming-tjeneste gjorde hjertet et par ekstra hopp. «Songs To Play» er (gudskjelov) ikke like dyster som forrige gang, men den er fortsatt like enkel, fin og melodiøs. Robert Forster trenger ikke gjøre så mye av seg for at det skal bli dritbra, det beviste han til gangs med Go-Betweens, og det gjør han også som soloartist. Jeg vil bare gi fyren en klem, men kommer neppe til å gjøre det skulle jeg treffe han. Såpass realistisk må man være.

Robert Forster: «Let Me Imagine You»

13. Vince Staples: «Summertime ’06»

(Def Jam)

Vince Staples

Vince Staples CoverÅrets beste hiphop-skive kommer fra Long Beach, California, og Vince Staples. Han leverer rett og slett en av de feteste rap-skivene jeg har hørt på en god stund. Staples er en relativt lugn type, med veldig mye på hjertet. Det blir mye tekst på kort tid,  skiva rommer tjue låter på en snau time, men de enkle beatsene gjør at dette funker helt ypperlig. Som hans kompiser i OFWGKTA har han en veldig tilbakelent (OK, det er kanskje ikke ordet man bruker om den gjengen, men …) rap-stil, og det er enkelt å sammenligne han med kompisen Earl, Sweatshirt. Personlig syns jeg Staples legger lista litt høyere enn unge Earl, selv om jeg også er fan av han. Låtene er mer tilgjengelige, mer sofistikerte og han passerer milevis over den tidligere nevnte lista. Pluss eller minus for å ha rippa «Unknown Pleasure»-artworken til Joy Division? Jeg vet ikke, men siden det er han, faller jeg ned på pluss.

Vince Staples: «Norf Norf»

12. Ducktail: «St. Catherine»

(Domino Recording)

Ducktails

Ducktails coverDet har vært et godt år for fans av New Jersey-bandet Real Estate. Ikke at de har gitt ut noe nytt materiale, men på en annen side har de (vi) fått hvert sitt soloalbum fra vokalist Martin Courtney og gitarist Matt Mondanile. Tolvteplassen er det Mondanile og hans «band» Ducktails som har kapret, og selv om ikke lydbildet er veldig langt unna fulltids-bandet hans, er det allikevel nok særpreg til at det står støtt på egne ben. Deilig og behagelig, som en mild bris som svever over the New Jersey Turnpike. «St. Catherine» fungerte perfekt som mitt personlige sommer-soundtrack i år, og det har egentlig fulgt med over i vinteren. Fullt fortjent.

Ducktails: «Headbanging In the Mirror»

11. Dave Rawlings Machine: «Nashville Obsolete»

(Acony Records)

Dave Rawlings Machine

Dave Rawlings Machine coverDen ukronede kongen og dronninga av americana er endelig tilbake. Gillian Welch er nok et mer kjent navn enn hennes samarbeidspartner Rawlings (jeg har innbilt meg at de har vært/er et par, men klarer ikke finne troverdige kilder på det akkurat nå), men vår venn Dave har hatt fingrene i mye mer enn du skulle tro. Han er først og fremst kjent som produsent og musiker, og har jobbet med de fleste skivene til Welch, samt flere av skivene til Old Crow Medicine Show, Bright Eyes og Ryan Adams. Du husker kanskje åpningslåten på Adams’ solodebut, «Heartbreaker», «Argument with Dave Rawlings concerning Morrissey»? Uansett, «Nashville Osbsolete» er kun den andre soloskiva til Rawlings, og den er ikke overraskende helt fantastisk. Han legger seg nære sin kompis Ryan Adams i sound, men han staker allikevel ut en klar bane for seg selv.

Dave Rawlings Machine: «The Weekend»

10. Mikal Cronin: «MCIII»

(Merge Records)

Mikal Cronin

Mikal Cronin MCIIINovember er alltid den beste måneden rent musikalsk, for da får jeg satt av tid til å sjekke alle de skivene som rett og slett har gått meg hus forbi. «MCIII» fikk jeg absolutt med meg, men jeg fikk aldri gitt den den tiden den fortjener. Den siste måneden har jeg derimot ikke hørt på mye annet (Joda, men …), og den plasserer seg lett der oppe sammen med hans to foregående skiver. Som vanlig har han spilt alle instrumentene selv, i tillegg til å også arrangere alt av stryk. Cronin er ikke spesielt original, men han kan sine refrenger og arrangementer. Det blir ofte god musikk av sånt.

Mikal Cronin: «Say»

9. Martin Courtney: «Many Moons»

(Domino Records)

Martin Courtney

MCIV_12inch_jacket_newText«Real Estate fra New Jersey har gjort tilbakelent indie-pop til en kunstform», skrev Pitchfork da de anmeldte soloskiva til Martin Courtney, en av bandets frontmenn og låtskrivere. De er ganske på poenget med den påstanden, for er det noe det bandet har spesialisert seg på så er det bedagelig, deilig og catchy popmusikk. I år har både gitaristen Matt Mondanile, med sitt band/soloprosjekt Ducktails (se litt lenger opp på lista), og vokalist Martin Courtney gitt ut hvert sitt soloalbum, og begge leverer sjukt gode skiver. Martin Courtney er hakket foran denne gangen, og «Many Moons» er fylt til randen med solskinnspop, naive melodier og California-blues. Courtney har strippet lydbildet helt sammenlignet med Real Estate-soundet, og det gjør det bare enda mer trivelig. En av årets store overraskelser, og et album som burde fått MYE mer omtale.

Martin Courtney: «Northern Highway»

8. Courtney Barnett: «Sometimes I sit and Think, and Sometimes I Just Sit»

(Marathon Artists Limited)

Courtney Barnett

Courtney Barnett SometimesJeg ble solgt da jeg så Courtney Barnett på Øya i fjor, i alle fall de tre-fire låtene jeg så. Det er som regel det man rekker å se når man har en eller annen jobb man må gjøre, et eller annet sted på festivalområdet. Debutalbumet hennes inneholder enkle og tøffe folk-/rocklåter, og hun klarer å skrive like enkle, men ditto morsomme, tekster som følger med. Hennes montone vokal gjøre hele opplevelsen både rufsete, primitiv og enkel. Det er tre ekstremt positive adjektiver i min bok. Jeg har hørt på skiva titt og ofte gjennom høsten, men det er først nå på slutten den virkelig har blitt en følgesvenn og gjort de siste kvantesprangene opp på denne MEGET kredible listen.

Courtney Barnett: «Pedestrian At Best»

7. Beach Slang: «The Things We Do To Find People Who Feel Like Us»

(Big Scary Monsters)

Beach Slang

Beach Slang CoverDet er noe punk-romantisk over Beach Slang. Det er rett frem, itj’no bullshit, og noen refrenger som er beint frem umulig å overse. Tipper de gir reint blanke i hva som skjer med den kulturelle kapitalen rundt dem også. Dette er ren gjetning, selvfølgelig. Punk-romantisk er det uansett. Man kan vel nesten si at Beach Slang høres ut som det essensielle emo-bandet ut i fra titlene på album og låter, men musikken er kun moro. Det har blitt bekreftet på en perifer Facebook-side jeg er medlem av (Emo-relatert og fint lite annet, selv om Deftones har blitt nevnt), at vokalist og låtskriver Alex James er en av de mest positive personene som vandrer rundt på jorda, og det syns jeg egentlig ikke er så feil med tanke på utstrålingen deres. Dette er moro, det er gøy, det er allsangvennlig og det er, ikke minst, moro og gøy.

Beach Slang:«Bad Art & Weirdo Ideas»

6. Julien Baker: «Sprained Ankle»

(6131 Records)

Untitled

JulienBaker_SprainedAnkle_e852f322-fed4-4c3b-93c0-aa2b98314729_large«Dæven døtte, hvem er dette?». Det var vel omtrent dét jeg tenkte da jeg hørte debutalbumet til 20 år gamle Julien Baker for aller første gang. Jeg vet ikke stort mer om henne nå, men jeg tror hun går på college i Tennesee, har spilt inn skiva i studioet til Matthew E. White, hvor også Natalie Prass spilte inn sitt debutalbum, og hun la i utgangspunktet ut skiva på Internettet fordi hun ikke trodde noen ville gi den ut. Men, det var det noen som ville. Julien Baker spiller alle instrumentene på skiva selv, som stort sett er en elektrisk gitar, og det er et av de aller tristeste albumene du kommer til å høre i år (også). Fantastisk fine låter, det er nakent, dønn ærlig, og … så inderlig trist. Hun er kun 20 år, men er tydeligvis drivende dyktig på å uttrykke smerte. Jeg tror det var «Stereogum» som skrev om denne skiva første gangen (det var der jeg oppdaget den i alle fall), og etter dette har den vært fast inventar telefonen min (min viktigste kilde til musikk). Det kommer den til å være en god stund.

Julien Baker: «Rejoice»

5. Lars Vaular: «666 ALT»/«666 GIR»/«666 MENING»

(NMG/G-Huset)

Vaular

Vaular CoverTre skiver på en gang? Er det mulig? Ja, ettersom dette er min INTERNETT-SIDE, og jeg som skriver, så er det vel strengt tatt jeg som bestemmer også da. Eller? Lars Vaular er ikke bare Norges beste rapper, han er en av de viktigste og beste norske artistene. Det er ikke noe poeng å utsette den kåringen lenger, mannen er jo «ON POINT» med alt han gjør. Tekstene er prisverdige hver gang han åpner munnen, beatsene er alltid fra øverste hylle, og han går stort sett sine egne veier – gir ut på eget plateselskap (ikke så uvanlig, jeg veit), er sin egen manager (med hjelp fra sine venner, så klart) og gir ut tre minialbum i stedet for et «fullverdig» album. At han er Leeds-supporter gjør meg heller mer stolt enn at det påvirker mitt syn på musikken hans. Han kunne holdt med Liverpool eller ManU, mannen gjør seg uansett aldri bort. «Ruanaway Deathcar» er forøvrig en av årets aller beste låter.

Lars Vaular: «Det Ordnar Seg For Pappa»

4. Tame Impala: «Currents»

(Modular Recordings)

Tame Impala

Tame CoverDenne ble lekket på nett akkurat den uka vi la ut på road-trip gjennom Lofoten, og det var ikke noe annet som fikk plass på (gjennom? Ble streamet, tross alt) bilstereoen denne turen. Til irritasjon for noen få, men til øredøvende jubel fra de aller fleste. Albumet blir drevet fremover av gigantiske synther, og uimotståelige bassganger, og man tenker nesten ikke på at man nesten ikke hører en eneste gitar her. Kevin Parker, som er primus motor i bandet (han ER bandet, strengt tatt), har fortalt gjentatte ganger at han låste seg inn i studio og tok voksne mengder «shrooms»,  og like store doser BeeGees, mens han forsøkte å gjenskape noe av den magien han hørte (i hodet sitt). Ikke vet jeg hva han hørte, men dette albumet plasserte seg inne på denne lista etter første gjennomlytting, så jeg er ikke fremmed for litt sopp og BeeGees på nyåret. Neida, mamma. Etterord: Jeg har ikke nevnt låta «’Cause I’m A Man» engang. Det kunne jo blitt en liten novelle alene.

Tame Impala: «The Less I Know The Better»

3. Sufjan Stevens: «Carrie and Lowell»

(Asthmatic Kitty Records)

Sufjan

Sufjans CoverDet er når Sufjan Stevens fokuserer på de akustiske låtene, de såre tekstene og de gode melodiene at han virkelig treffer meg der det gjør godt. Han har en splittet personlighet når han lager musikk, det har han alltid hatt, og det kommer helt an på humøret om han lager de akustiske perlene, triple julealbum eller litt merkelige og sære elektroniske «snippets». Personlig har jeg ikke falt helt for den elektroniske siden av fyren, men på den andre siden så har jeg gått så nesegrus på snørra over de sarte, melodiøse og akustiske låtene at alt annet er tilgitt. Det er fem år siden han slapp «Age of Adz», et eksempel på den litt merkelige Sufjan, og det er hele ti år siden han slapp mesterverket «Illnoise». I år kom han tilbake med sitt ærligste album til nå, som han har laget helt og holdent til sin nylig avdøde mor og sin stefar. De hadde ikke det næreste forholdet, og hun slet både med alkoholisme og psyken, men han angrer tydeligvis på mange av valgene sine, og hadde mye han skulle ha sagt. Her sier han det finere enn noensinne og finere enn noen andre. Sufjan treffer meg midt i hjertet med denne skiva. Mest sannsynlig deg også.

Sufjan Stevens: «Should Have Known Better»

2. Title Fight: «Hyperview»

(-Anti)

Title Fight

Title Fight HyperviewPennsylvania-bandet ga ut sitt tredje album så tidlig som i februar i fjor, men det var ikke før langt inn i sommermånedene jeg fikk rotet meg til å plukke opp skiva. Bandet har hatt en stødig following siden debuten i 2011, og som vi vet med disse hardcore-kidsa, så er de jævla dedikerte. Før denne skiva signerte derimot bandet med -Anti, søster-labelet til Epitaph, og uttalte at de hentet inspirasjon fra band som Beach Boys og Dinosaur Jr. til den kommende skiva. Fansen gjorde selvfølgelig opprør, ropte «sellout» og raslet med sablene. Jeg gned meg derimot i hendene, spratt champagnen og kunne ikke vente med å sjekke ut albumet. Dog et par måneder for sent. Title Fight låter unektelig mer polert på «Hyperview», men det syns jeg bare kler dem godt. Det er mer Slowdive enn Hot Water Music, selv om jeg ikke vil si at bandet har «skiftet retning». De har heller blitt bedre, og utforsker soundet litt mer. Kan’ke værra feil det, vel? Det er uansett et fantastisk album, og plasserer seg lett blant topp tre på årets liste.

Title Fight: «Chlorine»

1. Sleater-Kinney: «No Cities To Love»

(Sub Pop)

Sleater

Sleater CoverSkivene på plassene mellom 20. til 40. på denne lista, er ganske vilkårlig plassert. Hvordan rangerer man om en skiver årets 34. eller 29. beste? Topp ti peker seg derimot ut som de skivene jeg har veldig, veldig mye på. Og førsteplassen, den er helt suveren i år. Sleater-Kinney har vært et av mine absolutte favorittband siden starten av 2000-tallet, og når de nå plutselig kommer med nytt studioalbum etter ti års stillhet er det ikke rart det rakner for noen og enhver. Denne skiva kunne selvfølgelig blitt klisje-tung og slapp (Selvfølgelig kunne det ikke det!) etter så mange år med barne- og familieliv, samt dyrking av andre interesser, som for eksempel produksjonen av den meget populære tv-serien «Portlandia», men Corin Tucker, Carrie Brownstein og Janet Weiss gjør ikke noe halvveis.  Det kommer klart og tydelig frem på «No Cities To Love» at Sleater-Kinney har returnert med et mål og en plan, nemlig å banke seg inn i folks bevissthet. Oppdrag vellykket, og velkommen tilbake. Årets beste skive.

Sleater-Kinney: «A New Wave»

Og hvor mange kjenner du igjen herfra?

Andreas
Andreas

1 Comments

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *