Kevin Morby: «Singing Saw»
Andreas 27. april 2016

Kevin Morby: «Singing Saw»

Kevin Morby AcaSom ekvivalenten til en purung Richard Hawley lister Kevin Morby seg sakte men sikkert inn i den norske folkesjela. Dessverre for han, er det ikke noen av de kjøpesterke norske småbarnsforeldrene som engang enser den lille mannen i anorakk, som soser rundt i skogene i utkanten av Los Angeles.

Nå skal jeg verken skylde på den norske folkesjela, eller anorakken til Kevin Morby for at han ikke fikk muligheten til å slå gjennom hos Skavlan i sesongen som gikk, men hadde han fått den «riktige» terningkast seks-anmeldelsen til den «rette» tiden, og hadde han fått «rett» eksponering i de «riktige» tv-showene her til lands, så hadde fyren kunne vært med på «Allsang på Grensen» i flere år fremover.

Jaja, det er lov å male med bred pensel i dette forumet, og det skal jo litt til i dagens musikalske landskap å slå gjennom på den store scenen. Men, poenget med min lille «rant» over her er at Kevin Morby har laget et album som burde slått ned bredt i de tusen hjem, men som ganske så sikkert ikke gjør det. Det er vakkert, det har fått ei litta «hype» i Pitchfork, og lytteren får en nydelig opplevelse gjennom alle de ni låtene på «Singing Saw».

Kevin Morby har en CV som kanskje bare jeg kan elske, men siden jeg er eneste taler i salen så er det ikke tvil om at den er ganske fantastisk. Han spilte i et av mine favorittband, The Woods, fra 2009 til 2012, og det var det som første vekket min interesse for fyren. Han ga seg dog før de to siste skivene, som jo er høydepunktet ved … alt i verden, men samtidig som han spilte der, delte han leilighet med Cassie Ramone fra Vivian Girls, og sammen dannet de bandet The Babies. Kanskje ikke akkurat det beste bandet, men Vivian Girls er også en av mine favoritter, og samtidig ga Cassie Ramone ut et av de fineste julealbumene på lang, lang tid i fjor. Sammentreff, si.

«Singing Saw» er et behagelig og hudløst album, og det er nettopp dette som gjør det så vakkert. Verken artist eller lytteren kan gjemme seg bak noe her. Morby er like herlig tilbakelent og sløv som bare Kurt Ville kan klare, men samtidig så har han en tilstedeværelse som vår venn Vile aldri kunne klart å fått frem (Don’t do drugs, kids!). Vi får et par låter med fullt komp («I Have Been To The Mountain» og «Dorothy»), og det gir oss gudskjelov et lite pusterom, all den tid resten av skiva forsøker å ta pusten fra oss med ren skjønnhet. For det er vakkert det Kevin Morby driver med her, det er nesten uutholdelig. Han vet det sikkert ikke selv en gang, men han har laget et album som balanseres så perfekt, som holder lytteren i ørene fra start til slutt, og som sakte men sikkert sørger for at du blir forelsket i han. Dette albumet kan lett brukes til å forføre noen, det funket på meg.

Kevin Morby: «I Have Been To the Mountain»

Andreas
Andreas

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *