Årets beste album 2017
Andreas 20. januar 2018

Året er omme og da ropes det på årsbestelister. Ingen har for så vidt ropt på mine ennå, men det er nå sånn at når man er skrudd sammen på en viss måte, så må man liksom lage disse listene. Det har, ikke overraskende, også i år vært et meget godt plate-år, og her er de skivene jeg har hørt mest på. Eller, mest og mest, jeg har med en plate som er sluppet på nyttårsaften så det sier seg selv at jeg ikke har hørt mest på den, men det betyr ikke at den ikke er dritbra. Enjoy.  

35. King Gizzard and the Lizard Wizard: «Gumboot Soup» (Flightless)

 

De klarte det! Greit nok, gimmicks er ikke alltid det samme som kvalitet, men når King Gizzard nå klarte å gi ut fem(!) album i 2017 så er det faktisk skyhøy kvalitet på alle sammen. De annonserte tidlige at de hadde planer om å gi ut hele fem album i løpet av året, men jeg må være såpass ærlig å si at jeg ikke hadde nevneverdig tro på at de skulle klare det. Den første kom tidlig, et psykedelisk rocke-opus av et album, den neste kom ganske kjapt etter. Den tredje kom i sommer, sammen med bandet Mild High Club, og minnet om et spennende Dungen på enda mer syre. Fjerde skiva kom sent i vinter, og da tenkte jeg at det blir vel med de fire. Nesten at prosjektet gikk i boks, liksom. Men på nyttårsaften dukket plutselig «Gumboat Soup» opp i spilleren min, og året var komplett. En slags blanding av alle de fire skivene, men kanskje mer fokus på enkeltlåter. Det låter åpenbart knallbra, siden den er med på lista, og veldig glad for at jeg ikke setter opp listene før året faktisk er omme. Hva er greia med det, egentlig?

34. Quicksand: «Interiors»
(Epitaph)

Det er vanskelig å ikke heve øyenbrynene når du ser på listen over band Walter Schreifels har vært med i siden 80-tallet. Youth of Today, Gorilla Bisquits, CIV, Rival Schools og, selvfølgelig, Quicksand. Man må heller ikke glemme Vanishing Life, som jeg hadde på årsbestelisten i fjor. «Interiors» er Quicksands første utgivelse på 22 år(!), og ikke overraskende lander dette omtrent midt i gata mi. Som det meste Schreifels’ setter sin signatur på. Det er ikke like kompromissløst som tidligere, og minner kanskje mer om låtene han skrev i Rival Schools, men det er i alle fall ikke vanskelig å høre at det er Walter Schreifels som er bakmannen her. Det har gått rykter om dette albumet i mange evigheter før det endelig kom ut nå i år, og det er digg å høre at de innfrir forventningene.

33. Syd: «Fin»
(Columbia Records)

Det har kommet mye godt ut av Odd Future-crewet som herjet Internett for en del år siden. Frank Ocean er kjent for alle, Tyler, the Creator likeså. Earl Sweatshirt har to strålende album på samvittigheten, og neste stjerna ut er Sydney Bennet. Eller Syd som hun kaller seg på solo-debuten, «Fin». Hun er ikke helt ukjent for de som følger med miljøet, da hun allerede har gitt ut tre album med den lite søkevennlige gruppa The Internet. Moderne R’nB-slash-soul-slash-pop er ikke den sjangeren jeg er mest komfortabel med å mene noe om, men hvert år dukker det alltid opp noen skiver jeg ikke klarer å legge fra meg. Uten at jeg helt klarer å forklare hva det er som fanger meg. «Fin» er et album fylt med slick, friksjonsfri R’n’B, og hun hører mer fokusert og samlet enn hun noen gang gjorde med The Internet. Det har vært mitt søndagsalbum de siste måneden av året, og jeg er ganske sikker på at den kommer til å følge med inn i 2018.

32. Oh Sees: «Orc»
(Castle Face)

Oh Sees er et fascinerende band. Eller, det blir riktigere å si at John Dwyer er en fascinerende fyr, det er tross alt han som er The Oh Sees. Eller Oh Sees, som de nå bare kaller seg. Det er forøvrig ikke første gang de bytter navn, da de har vært innom – for å nevne noen – The Oh Sees, Thee Oh Sees, OCS, Orinoka Crash Suite og Orange County Sound. «Orc» er Oh Sees’ 19. album, så det må være lov å leke seg litt underveis. Det er ikke overraskende et variert album, men Dwyer holder seg godt innen for den litt psykedeliske og krautete rocken. Et Oh Sees album er aldri kjedelige, med sine stadige krumspring og doble trommesett, og her får vi alt fra den nesten metal-aktige «Animated Violence», kraut-/Can-inspirerte «Paranoise», til den stadion-rockete «Cadaver Dog» og skivas beste låt, den åtte minutter lange «Keys to the Castle». 19 album inn i karrieren er det fortsatt gøy med Oh Sees.

31. Propagandhi: «Victory Lap»
(Epitpah)

 

Propagandhi var ett av mine absolutte favorittband på midten av 90-tallet. Så dabbet det av litt etter hvert, da jeg begynte å åpne opp ørene for litt annen musikk enn skatepunk fra California (Propagandhi er fra Canada, men du skjønner greia), men de siste skivene til de dønn politiske trash-punkerne fra Manitoba har fått meg tilbake på riktig spor igjen. Det er fortsatt Jord Samolesky og Chris Hannah som styrer skipet, som de gjorde da de startet bandet i 1986, og med seg har de blant annet fått den råeste gitaristen på denne siden av Izzy Stradlin, en kvinnelig sådan, Sulynn Hago. «Victory Lap» er et kruttsterkt bevis på at de gamle fortsatt er eldst, og de turer fortsatt fremover som om de skulle vært i midten av tjueåra. Det er fortsatt politiske tekster, noe som er selve essensen av bandet, det er fortsatt masse låter med fart og shredde-riff (Hei, Sulynn), samtidig som de har lagt inn et par låter som er ørlite mer nede. Gamle menn trenger en pustepause innimellom, det vet jeg alt om. Neida, jeg er fortsatt ung. Jeg er det!

30. Tyler, the Creator: «Flower Boy»
(Columbia/Sony Music)

Bråkebøtta som roet seg ned. Jeg ble ekstremt sliten av å forholde meg til musikken til Tyler, The Creator i starten av karrieren hans (hilsen hvit mann som pushet sånn litt over tretti den gang, eller noe), det var så mye roping og så lite gjenkjennelses-elementer, at jeg strengt tatt bare aksepterte at det var en hype der og at det ikke var for meg. Men de siste skivene hans har vendt vinden i min retning, og spesielt den her har funnet en plass i et slitent hjertekammer et eller annet sted. Han virker så mye mer fokusert, og låtene er så mye bedre, og både Frank Ocean og Anna of the North(!) får fritt spillerom på plata her. Vanskelig å ikke bli solgt da. Det har kommet så sjukt mye bra ut av det gamle OFWGKTA-crewet som dukket opp tidlig på 2010-tallet, og både Tyler og Fin er med på lista i år, mens Frank Ocean og Earl Sweatshirt har vært det tidligere. At jeg bruker litt tid til å la god musikk synke inn, ja det får jeg heller ta på min kappe.

29. Partner: «In Search Of Lost Time»
(You’ve Changed Records)

Det kan virke enkelt å finne fire power-chords og slenge på et semi-catchy refreng, og for så å tro at du har laget den ultimate collegerock-låten. Men neida, alle er ikke Weezer, så det skal litt mer til for å i alle fall vekke min interesse. I 2017 har det vært en hel haug med strålende plater sluppet av kvinnelige rockeband, eller av band med en kvinne som frontfigur, og det er jo utrolig kult. Både Diet Cig, Great Grandpa, Bully, Charly Bliss og Daddy Issues har gitt ut strålende plater i år, men den skiva som har gjort mest inntrykk er «In Search of Lost Time» av den lesbiske duoen Partner. Med klare referanser til Veruca Salt og powerpop-band  som nevnte Weezer og Fountains of Wayne. Det er umulig å bli i dårlig humør av den plata her, og sjekk spesielt ut låta «Daytime TV». Må spilles høyt, gjerne akkompagnert av høy luftgitar-føring.

28. The National: «Sleep Well Beast»
(4AD)

The National har en helt unik evne til å finne en sømløs linje mellom melodier, melankoli og råskap.  Overraskende mange syns bandet er kjedelige, ja til og med «Verdens kjedeligste band», men her er den åpenbare motreaksjonen selvfølgelig bare å ønske god bedring. Musikk er så subjektivt som det kan få blitt, men her har noen helt klart ikke gjort jobben sin. Som må være å lytte. Åtte album inn i karrieren har ikke bandet endret seg nevneverdig de siste årene, men de klarer allikevel å åpne et helt nytt univers hver gang de slipper noe nytt. Vokalist Matt Berninger skriver tekster som tar låtene fra «trygge» New York til langt ut i atmosfæren, og hans vokal er på en måte det som kjennetegner The National. En annen fascinerende «funfact» er at det er to brødrepar med i bandet, tvillingene Dessner på gitar og synth, og rytmeseskjonen som består av brødrene Devendorf. Ikke helt Oasis, men ikke langt unna.

27. Arcade Fire: «Everything Now»
(Sony Music)

Kan Arcade Fire gjøre noe feil i mine øyne? Nja, jo, de kan jo det. Jeg trodde de hadde gjort det da de kom med denne plata, og veldig mange var enige meg. Deres forsøk på en litt mer funky utgave av seg selv tok tid å fordøye, men da den kom ut på andre siden etter ti-tolv gjennomlyttinger så var det ingen vei tilbake. Er det nødvendig å trenge ti – tolv gjennomlyttinger for å elske en plate, det er jo en annen sak, men hvis det hjelper så skal ikke jeg klage på det. Tittelsporet er strålende fra første gjennomlytt, så de hadde meg der. Låter som «Signs of Life» og «Creature Comfort» var litt vanskeligere å ta med en gang, men er i dag noen av mine favoritter på plata. De to beste sporene på plata kommer mot slutten, og «Put Your Money On Me» og «We Don’t Deserve Love» bærer aleine plata på sine skuldre. Arcade Fire forsøker hele tiden å løfte hodet og se seg om i andre retninger. Noen ganger treffer de blink, noen ganger treffer de blink etter noen retningsendinger underveis, men de treffer alltid.

26. Pissed Jeans: «Why Love Now»
(Sub Pop)

La oss gå rett på sak, Pissed Jeans er ikke for alle. Det kan være en prøvelse å sette seg inn i «Why Love Now», og bandet generelt, om du ikke er dypt inne i sludge/rock/møkk/skitt/trash-sjangeren, men hvis du har en liten hang mot punken og dens møkkete søstre og brødre så bør dette funke veldig bra. For den uinnvidde kan nok åpningslåta her, «Waiting On My Horrible Warning», høres mest ut som en full manns fortvilte hyl over en monoton samling av støy, men det er en perfekt åpning for dette dyret av et album. Det setter tonen for hva man kan forvente av plata, og den leverer akkurat det man vil at den skal gjøre. Bandet har holdt det gående i tretten år nå, og dette er deres femte plate, og går her løs på de mest hverdagslige tingene ved det moderne livet som web-kameraer, kontor-rekvisitter og telefon-fetisher. Det høres ufarlig ut kanskje, men hadde man ikke hørt tekstene skulle man tro de handlet om dommedag og verdens undergang (eller er det det samme? Jeg tror ikke på noen av dem, dessverre). Dritskummel plate, men allikevel så bra og fin. #adjektivhistorie

25. Iron & Wine: «Epic Beast»
(Sub Pop)

Jeg trodde egentlig at jeg hadde tatt en pause fra Sam Beam og hans vevre låter i Iron & Wine, men så sjekket jeg ut den nye skiva hans og skjønte kjapt at sånt tull må jeg legge fra meg. ‘Vever’ er vel også noe jeg må slutte å kalle musikken til Iron & Wine, for selv om det i all hovedsak er akustiske perler det er snakk om her setter de alltid spor etter seg på alle som hører. Jeg har faktisk aldri sett han live før, selv om sjansen har bydd seg mange ganger. I Nashville i høst stod vi faktisk i kø for å komme inn på gig, men da køen ikke hadde rikket seg på fem minutter dro vi videre. Utålmodeg, vøtt. Nå kommer han vel til Norge om litt, så da har jeg nok en sjanse til å ikke få sett han. Nå er han tilbake på Sup Pop etter ti år på reise, og man kan godt si at det høres at han er kommet hjem. Litt kjedelige har jo de siste platene vært, så nå er det bare å lene seg tilbake å nyte et revitalisert Iron & Wine.

24. The Bronx: «V»
(Cooking Vinyl)

Jeg stilte meg trygt bak i lokalet da Bronx spilte i Oslo sist, jeg skulle på ingen måte miste konserten når LA-bandet først var i byen, men jeg var ikke hypp på å få en øl i panna eller et kne i bakhodet av den grunn. For dette skjer på en konsert med The Bronx. Parkteateret har barer på siden av lokalet, og vokalist Matt Caughtran var kjapt oppe på begge to, og det gikk ikke lenge før jeg hadde ølen til nabomannen i panna og kneet til Caughthran i bakhodet. De kaller seg «The Greatest Punk Rock Band In the World», og de har unektelig et poeng der de lirer av seg perfekte punklåter på deres nye skive «V». Kalt så fordi dette er deres femte album så langt i karrieren. Vi får ikke servert store forandringer fra de foregående albumene, men hvorfor i all verden skulle vi fått det? Det er kanskje litt mer raffinert produksjon, samt en eller to låter som har det gode «poprefrenget» i fokus, men det er ingen band som gir tre grep så mye mening som The Bronx. Hold på hatten, som min gamle bestefar ville sagt.

23. Wire: «Silver/Lead»
(Pinkflag)

La oss håpe at Wire aldri gir seg. De har vært i konstant bevegelse siden de debuterte med den fantastiske punk-skiva «Pink Flag» i 1977, og «Silver/Lead» er fortsatt et bevis på at de gamle faktisk kan være eldst. Og best. De har gitt ut et album i året de siste par årene, og selv om debuten kanskje er den mest kjente, lager de fortsatt musikk det er umulig å ikke la seg fascinere av. Gud veit hvor gamle de er om dagen, men det ofrer jeg ikke en tanke. Det er rått, det er grått og det er post-punka britisk hverdagspoesi dyttet inn på et album. Eller midt i blinken, om du liker enklere formuleringer.

22. Cende: «#1 Hit Single»
(Double Double Whammy)

Det aller beste med Cende er at de tok navnet sitt da en i bandet så et bilde av seg selv med en Descendensts-skjorte på, med en cardigan over slik at bare den midterste delen av DesCENDEnts var synlig. Bør kanskje legge til at dette er en historie min venn Jørgen har fortalt meg, men han farer overraskende nok sjelden med skrøner, så jeg satser på at alt er sant. Men selvfølgelig, det er mye mer ved bandet enn historien bak bandnavnet. Deres solfylte, og innimellom aggressive, powerpop er en intensiv gledespille hver gang den dukker opp i Spotify eller på spilleren, og siden debutalbumet deres kun er åtte låter langt er det en smal sak å sette det på igjen og igjen. Bandet ble dannet i diverse leiligheter i Brooklyn, og selv om ikke det er overraskende i disse hippe musikktider, låter de ikke spesielt New York. Men det gjør ikke Parquet Courts heller, og jeg syns ikke det er helt feil å sammenligne Cende med dem. Selv om Sende har litt mer livlig vokal, så klart.

21. David Rawlings: «Poor David’s Almanac»
(Acony Records)

På Willie Watson-konserten under årets AmericanaFest i Nashville stod jeg tre meter fra Dave Rawlings, Jeg noterte meg at Gillian Welch var i samme rom som meg, og produsent Dave Cobb diltet bak dem etter konserten. Litt av et Americana All Star-lag vi hadde i samme rom den dagen i september. Dave Rawlings og kjæresten Gillian Welch (er de gift, er det slutt, er de søsken? Hvem vet egentlig) er to av de mest respekterte og beundrede personene innen hele americana-sjangeren, og når de spiller står ørene til de rundt dem på stilk. «Poor David’s Almanac» er bare Rawlings tredje plate som soloartist, men han har produsert skiver med Welch og Old Crow Medicine Show, samt at han spiller på skiver med Bright Eyes, Ryan Adams med flere. «Poor David’s Almanac» er et aldri så lite mesterverk, og står fort igjen som et av de aller beste americana-albumene i 2017. Gillian Welch pryder selvfølgelig også albumet med sin nydelige vokal. Dette er mer rootsy enn hans tidligere skiver, og det kler han/dem ekstremt bra.

20. Converge: «The Dusk In Us»
(Epitaph)

Puh, det er alltid en berg-og-dalbane å høre seg gjennom et Converge-album, og deres site tilskudd til album-familien er intet unntak. Det går til tider unna i et hjelpesløst tempo på «The Dusk In Us», men som alle dedikerte Converge-fans vet, så holder Jacob Bannon og resten av bandet beinhardt i tømmene hele veiene. Og selv om det virker som om låtene deres ofte er ute av kontroll, har de også noen av de mest meningsfulle og følelsesladde gitar- og tekstlinjene du finner på denne siden av Jason Molina. På «The Dusk In Us» har Bannon tatt vekk fokuset noe fra sine mørkeste indre demoner, og vendt blikket ut mot den store verden vi lever i. Ikke at det er noe lysere der, for å si det sånn. Åpningssporet «A Single Tear» er kanskje den beste låta de har laget noen sinne (egen mening, så sitt ned i båten), og det er flere låter som hevder seg der oppe. Det episke tittelsporet, «Eye of the Quarrel» og «Thousands of Miles Between Us» er bare noen. Det er ikke ofte man legger seg tekstene til hardcore-band på minnet ved første ørekast, men det er vanskelig å unngå å lytte når Bannon snakker.

19. Woods: «Love Is Love»
(Woodsist)

«Bleeding Blue» var i følge Spotify en av de låtene jeg hørte aller mest på i 2017. Dette har i aller høyeste grad å gjøre med at det er en sjukt bra låt, men også fordi min sønn på fem og et halvt år har blitt ekstremt glad i den låta. Jeg har vært ganske bevist på å ikke dytte musikk på kidsa mine, selv om jeg selvfølgelig lever for og av det hver eneste dag og ønsker at de skal følge i mine fotspor, så de første årene i gutens liv har blitt kastet bort på mye Marcus og Martinus, Thorbjørn Egner og den litt pop-punka låta på Lego Ninjago-serien. Mange av dem er gode ting å ta med seg i oppveksten (ikke alle de tre, men noen …), for alle del, men det var litt stas da han i år først fikk hundre prosent hangup på «Mexican Fender»-låta til Weezer, og nå i det siste altså «trompetlåta». Eller «Bleeding Blue», da, som den egentlig heter. En dag for ikke lenge siden, da vi var på vei til barnehagen, hørte vi på låta i bilen og guten satt bak og gjorde sin beste trompet-improvasjon før han sier: «Pappa, jeg tror han her kunne vunnet Stjernekamp». Enig! «Love Is Love» er bare seks låter lang, så man må vel nesten kalle det et mini-album, men det er klassisk Woods over det hele. Altså dritbra. Må igjen trekke frem «Bleeding Blue», da trompetriffet er mistenkelig likt «Final Countdown» til tider. Kan det være derfor far og sønn faller pladask? La oss håpe det.

18. Sheer Mag: «Need To Feel Your Love»
(Wilsuns Recording Company)

Jeg hadde hørt så mye og inderlig på de tre første sjutommerne til Sheer Mag, at det var uunngåelig at de første gjennomlyttingene av «Need To Feel Your Love» skulle bli et lite antiklimaks. Ikke nødvendigvis en skuffelse, men den klarte ikke umiddelbart å gjenskape magien som utspilte seg i rillene på de første utgivelsene deres. Men det skulle de jo ikke heller, for Sheer Mag hadde enkle referanser og et lydbilde man kjente godt fra før, så det skulle nesten bare mangle at de tok det et hakk videre på sin første fullengder (altså ikke den samleren med de tidligere nevnte singlene som også ble gitt ut som et ‘best of’-album). Philadelphia-bandet henter inspirasjon fra Thin Lizzy, AC/DC og lignende band fra slutten av syttitallet, samtidig som de føyer seg lett inn i rekken av band som fronter den nye bølgen av rock, som Twin Peaks, Black Lips, White Reaper og deres likemenn. Ikke la deg lure av antiklimakset jeg nevnte over her, det forsvant lynkjapt. «Need To Feel Your Love» er en fest, og det er reine ord for penga. Forsterkere på elleve, riff som setter seg rett i mellomgulvet og åpne kraner. Blir det mer rock nå så veit ikke jeg.

17. Sam Outlaw: «Tenderheart»
(Six Shooter Records)

Sam Outlaw slo godt fra seg her til lands med debutplata fra 2015, og det var derfor visse forventninger fra undertegnede knyttet til oppfølgeren som kom tidlig i fjor. Jeg ble litt skuffet første gang jeg hørte «Tenderheart», for jeg syns det rett og slett låt for glatt. For «amerikansk» produsert om du vil. Det finnes jo ingen glattere bransje enn country-bransjen i USA, så jeg hadde vel ingen grunn til å være overrasket, men Sam Outlaw skulle jo være litt røff, litt indie. Uansett, skuffelsen forsvant fort etter at låtene hadde fått synke inn, for en samling låter som dette skal man lete lenge etter. Så fine låter, så gode, så sterke, eller et annet adjektiv som beskriver en plate man liker veldig godt. Etter å ha skrevet for VG i noen år har jeg rett og slett gått tom for adjektiver, og det er ganske befriende skal jeg si deg, men det passer å dytte dem inn en gang i blant. Da jeg jobber med et annet av mine favorittband, Darling West (ny plate i februar #promo #spons), har jeg vært så heldig å få se Sam Outlaw ganske mange ganger i året som gikk. I Oslo, i Gøteborg hvor Darlingene varmet opp og i Nashville i september. Like bra live som på plate.

16. The Shins: «Heartworms»
(Columbia/Sony Music)

Jeg ble på ingen måte skuffet av det nye Shins-albumet, et album jeg har ventet på i noe som virket som en mannsalder, selv om det kanskje ikke er deres beste album til nå. Det er jo ikke uvanlig det, når et band gir ut en ny skive fem år etter den forrige, og årevis etter at originalmedlemmene sluttet én etter én. Ikke at akkurat det skal ha noe å si, all den tid The Shins alltid har vært James Mercer og de han velger å ta med seg inn i studio. Uansett, det hadde vært useriøst å ikke ta med denne skiva på en liste over 2017s beste skiver.  Låter som «Painting a Hole», «Mildenhall» (Nei, ikke bare på grunn av det flotte navnet), «Rubber Ballz» og tittelsporet holder skyhøy The Shins-klasse, og når alt toppes med den aller beste låta, «Half A Million», så bør enhver Shins-fan si seg fornøyd med årets utgivelse.

15. Vince Staples: «Big Fish Theory»
(Def Jam Recordings)

Sist jeg la ut en slik liste (kom ikke i fjor, dessverre, men jeg har som mål og legge den ut her ila 2018) ble det nevnt at det var befriende å se en liste uten Kendrick Lamar («To Pimp A Butterfly» fra 2015). Det var uunngåelig å ta med Kendrick denne gangen, men en som var med sist og som også lander trygt inne på lista i år er Vince Staples fra Long Beach, California. Det er noe ved hele fyren som gjør at jeg umiddelbart tiltrekkes av det han gjør, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Kanskje det er hans enkle stil, hans gode produksjoner, eller det at han rapper om ting som faktisk betyr noe. Det er lite som er prangende med Vince Staples, allikevel er det han gjør storslagent. Hver eneste gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg pålagt å si at jeg ikke er noen hiphop-ekspert hver eneste gang jeg skriver om sjangeren, syns jeg det er fett så syns jeg det tross alt er fett. Og Vince Staples er FETT.

14. Colter Wall: «Colter Wall»
(Young Mary’s Record Co.)

La oss ta det viktigste først, og det instrumentet det er umulig å komme utenom når vi snakker om Colter Wall: Stemmen. Han er altså kun 21 år gammel, men høres ut som en skakkjørt Johnny Cash på tampen av pille-perioden. «Gravel voiced» er vel det engelske uttrykket som ofte brukes, og det både høres og føles pinlig korrekt. Skiva er spilt inn og produsert så enkelt det kan få blitt. Det føles ofte som det kun er Colter Wall og gitaren hans i rommet, men det er noen rolige visper og en steel-gitar her og der i tillegg. Produsent Dave Cobb må også få noen linjer her, da han har bygget seg opp et tungt, tungt navn i Nashville de siste årene, og her utøver han kunsten sin på ypperste vis. Skiva er designet slik at du skal føle at fyren står og synger deg i øret, det er så nakent og nært at du nesten rødmer.

13. Real Estate: «In Mind»
(Domino Recordings)

Real Estate har vært fast leverandør av sommer-soundtracket her i familien i mange år nå, være seg om de har nytt album ute eller ikke. I år var man så heldige å få servert et splitter nytt album til sommerferien, og det gjør jo stemninga litt ekstra lystig. Martin Courtney og kompisene hans i New Jersey-bandet lager lette og ledige poplåter, som farger alt rundt deg paradis-blått. «In Mind» funker like bra på vinteren, altså, men jeg får alltid en trang til å ta på meg badetøyet, lage en iskald margarita og hoppe uti nærmeste basseng når denne plata kommer på stereoen. Hvis jeg har telt riktig så er dette deres femte album, og gudskjelov viser de ingen tegn til å fire på hverken kreativiteten eller låtskrivinga selv om de har holdt det gående såpass lenge. Nå er det bare å komme seg gjennom noen mørke vintermåneder, så er det på tide å ta frem badebuksene igjen.

12. Tigers Jaw: «spin»
(Black Cement Records)

Det er lett å avskrive dette som en motstandsløs og kanskje litt overprodusert plate om du har fulgt bandet siden debuten i 2006, men da gjør du samtidig en kraftig undervurdering av en av årets absolutt fineste skiver. Greit nok, det er ikke noe banebrytende som blir servert her, men refrengene, koringene, power-chordene og de allsangvennlige låtene overkjører selvfølgelig alt dette. Dette er elementer som til enhver tid vil trumfe alt annet når det diskuteres musikk, i alle fall her på bruket. Jeg falt første gang pladask for Tigers Jaw på den selvtitulerte plata fra 2010, men jeg tror jaggu meg at de har overgått alle sine tidligere utgivelser med «spin». Take a bow.

11. jason Isbell & the 400 Unit: «The Nashville Sound»
(Southeastern Records)

Ah, hva kan jeg egentlig si om denne mannen som jeg ikke allerede har lirt av meg i diverse bloggposter, Facebookstatuser eller under sene samtaler på fest. Det er ikke en direkte «man cush» jeg har på fyren, men jeg er nesegrus av beundring over det meste Jason Isbell foretar seg. Jeg var så heldig og se han og kona, Amanda Shires, spille på award-showet på AmericanaFest i Nashville i høst, og det var som vanlig magi å spore da de opptrådte. Det er like mye tekstene, som de strålende og såre melodiene, som fascinerer meg med Isbell, og «Nashville Sound» står ikke tilbake for noe han har gjort tidligere. Denne gangen har han også med bandet sitt, The 400 Unit, noe som gir skiva enda mer bredde enn når han spiller inn solo. Bredde altså, ikke bedre, for alt er bra. Hele tiden. Favorittlåt så langt er «When We Were Vampires». Fun fact: Låta «Elephant» fra albumet «Southeastern» er fortsatt den eneste låta som får meg til å felle noen tårer hver eneste gang jeg hører den.

10. Sampha: «Process»
(Young Turks Recordings)

Den britiske produsenten og låtskriveren Sampha har hatt en ekstraordinær karriere, uten at han selv hele tiden har vært i det store, sterke rampelyset. Han har bidratt på platene til Kanye West, Beyonce, Frank Ocean, Drake, Jessie Ware og SBTRKT, men han debuterte selv i stillhet med EP-en «Dual» i 2013. Uten at så mange her på bjerget la merke til akkurat det. Da han albumdebuterte tidligere i år, var det derimot umulig å ikke få med seg hva som skjedde. Jeg har allerede sagt at The XX har laget den fineste låta i år, men det er mulig de må dele den med label-kompis Sampha Sisay. «(No On Knows Me) Like the Piano» er en helt utrolig vakker låt, kun med vokal og piano, og handler om den musikalske oppveksten til den London-fødte muliti-kunsteren. Den er, for å være litt banal, nesten til å dævve av. Han har ikke blitt mindre etterspurt i bransjen etter å ha gitt ut et slikt mesterverket av et album, men la oss håpe han blir ved sin lest og fortsetter å jobbe med egen musikk.

9. Willie Watson: «Folksinger Vol. 2»
(Acony Records/Broken Banjo Records)

Jeg tok turen til Nashville i året 2017. Det var første gang jeg var der, og byen imponerte meg veldig. Egentlig ikke på grunn av det alle sa, for under AmericanaFest fikk jeg ikke noe følelse av at selve BYEN var noe spesielt, men at de fleste artistene jeg så opp til var der, det gjorde jo inntrykk. Da vi smøg oss inn for å se Willie Watson en sen onsdags kveld, klarte ikke en gang nærværet av Dave Rawlings og Gillian Welch å overskygge det at Willie Watson kneblet alle i lokalet med sin opptreden. Mannen som er kjent fra Old Crow Medicine Show har noe helt eget ved seg, selv om det er enkelt og spartansk, og samme med Fairfield Four så blir dette sjukt bra. Han spilte samme dag som denne kom ut, og herr-e-lig-het hvor bra det var, og hvor bra denne plata er.

8. Kendrick Lamar: «DAMN»
(Aftermath/Interscope)

Hvis alle påstår noe, er det da sant? Tja, det kommer jo helt an på hva man snakker om, men i Kendrick Lamars tilfelle så stemmer det i alle fall i 2017. «DAMN» har havnet på de aller fleste topplistene rundt omkring i verden, og det er vanskelig å si at det ikke er fortjent. Lamar har de siste årene tatt amerikansk hiphop til nye høyder, og stått på barrikadene for sosial rettferdighet og likestilling i dette merkelige landet. Hans forrige album ble sett på som katalysatoren til #blacklivesmatter-bevegelsen, og singelen «Alright» ble sunget på gatene av protesterende ungdom over hele USA. På «DAMN» møter vi en artist som er sliten av å kjempe for rettferdighet, som er sliten av kjendisstatusen og ikke vil ha prangende Lexus-bilder eller store villaer. Det virker som Lamar ikke kan trå feil uansett hvilke temaer han rapper om. Han treffer klokkerent hver eneste gang, han rapper bedre enn de aller fleste, og låtene er så sterke uansett sjanger. Det spiller ingen rolle hvem som er din favorittartist, «DAMN» er viktig, og Kendrick Lamar er viktig.

7. Dirty Projectors: «Dirty Projectors»
(Domino Recordings)

Amber Coffman var lenge en viktig del av Dirty Projectors, men da hun og frontmann Dave Longstreth tok ut skilsmisse var det slutt. Hun tok avgjørelsen om å slutte i bandet selv, selvfølgelig, men den hadde en voldsom innvirkning på denne platen. På dette selvtitulerte albumet kaster Longstreth seg hodestups inn i separasjonen fra Coffman, og resultatet har blitt et dønn ærlig og personlig album. Det er lag på lag med synth, det er tonnevis med vokal-effekter, og det er noen av de beste låtene han har skrevet på lenge. Tidligere har Longstreth samarbeidet med Kanye West og Rihanna, men her er det bare han og et bristet hjerte. Han sier selv at plata ikke her helt selvbiografisk, men han lurer ingen med sånt snakk. Han synger om at han har drømmer om å dø, om et ødelagt forhold som har gjort han hjelpesløs og han synger om å miste seg selv. Han synger om Amber Coffman, og det er hjerteskjærende vakkert.

6. Weezer: «Pacific Daydream»
(Crush Music/Atlantic Recordigs)

Har det kommet ut et Weezer-album i gjeldende år, så kan man nesten garantere at det havner på årsbestelistene til undertegnede. Det var ikke akkurat sånn for to-tre album siden, for la oss være ærlige, Weezer har et par skampletter på samvittigheten, men de tre siste albumene har vært klokkeklare innertiere. Ja, jeg er relativt ukritisk til Weezer, da jeg har vært blodfan siden første gang jeg så videoen til «(Undone) The Sweater Song» på MTV en gang tidlig/på midten av 90-tallet, men jeg tror jeg har mitt på det rene her. Denne gangen skulle de lage sitt Beach Boys-album. Sitt strand-, sol-, vestkyst-, pop-album. Og de klarer det, selv om de så klart ikke mister den enormt lett gjenkjennelige Weezer-identiteten. Det er færre power-chords denne gangen, men de store refrengene, banale tekstene og gode melodiene er her. Og vokalen til Rivers Cuomo da, det er få som synger som han, og da vi så dem live i Leeds i høst, så viste han at han synger like bra live som på plate. For en helt.

5. Julien Baker: «Turn Out the Lights»
(Matador Recordings)

Jeg var helt lamslått første gang jeg hørte debutskiva til Julien Baker. «Sprained Ankle» kom ut i 2016, og er en av de sterkere debutene jeg har hørt på veldig lenge. Det var aldri noen tvil om at Baker slet med dystre tanker, og måten hun la de frem på debuten fikk meg til å lytte intenst på skiva. Nå er hun tilbake med oppfølgeren, og den er om mulig enda mørkere og ærligere enn den forrige. Den holder seg allikevel innenfor rammene, og blir aldri for intens. I stedet pynter hun på tekstene med elektrisk gitar med masse klang, litt piano der det passer, og en vokal som kryper seg langt inn i hjerterota. En kruttsterkt album fra 22 år gamle Baker, som viser at magien hun leverte på debuten ikke var noe blaff. Så langt derifra.

4. Lee Bains III: «Youth Detention»
(Don Giovanni Records)

Jeg har lenge vært avstands-fan av Egon Holstad, til et visst punkt. Han skriver bra, han liker mye av samme musikken som meg, men altfor ofte drar raljeringa hans han milevis vekk fra der man vil lande. Det at jeg nevner «Hele Norges» Egon nå er allikevel alt annet enn at jeg prøver å distansere meg fra han, jeg føler nemlig at den siste skiva til Lee Bains og gjengen hans er noe vi kunne bondet skikkelig over i 1995, eller 1996. Da Gluecifer var på toppen, da svensk rock var mye bedre enn amerikansk og da det ikke var lang vei til de kjellerne hvor de feteste riffene ble laget. Garasjerock er et utbrukt begrep, men tror ikke det er mange band det er bedre å bruke det på enn denne gjengen. La det bare være sagt, «Underneath the Sheets of White Noise» kan fort være verdens beste låt.

3. Curtis Harding: «Face Your Fear»
(-Anti)

Black Keys og Curtis Mayfield, det føler jeg er to relevante sammenligninger når vi snakker om Curtis Harding. Liker du funky rock, eller rocky soul, så er jeg ganske sikker på at du har funnet artisten for deg. Curtis Harding har vært musiker i både Cee Lo Green sitt band og Cole Alexander, vokalisten i Black Keys, sitt sideprosjekt Night Sun. Da skjønner du at du har en fyr som kan omfavne det beste av de to aller kuleste sjangrene. «Fear of You» er hans andre soloalbum, og som med debutalbumet hans, blir jeg nesten lammet av å høre på fyren. Og for en gangs skyld, det er de tre siste låtene som er de aller beste. Sammen med ‘hiten’ «On and On». Vær så god.

2. Delicate Steve: «This Is Steve»
(-Anti)

En venn introduserte meg til musikken til Delicate Steve med at den nye skiva hørtes ut som en eviglang George Harrison-gitarsolo. Jeg tror kanskje det er det beste innsalget jeg har hørt noensinne. Og det er faktisk ikke så langt fra sannheten, men selvfølgelig er det allikevel det. Ingen er som den 16 år gamle virtuosen fra Liverpool (Ja, han er alltid 16, like gammel som da han ble med i The Beatles). Steve Marion fra New Jersey spiller noe av den mest utsøkte instrumentalmusikken du kommer til å høre. Det er ikke gitarsoloer, det er ikke jokking ala sønnen til Ole Paus, det er dæven døtte meg noen av de fineste melodiene du kommer til å høre.

1. The XX: «I See You»
(Young Turks Recordings)

Etter det forrige albumet til The XX var jeg usikker på hvor den britiske trioen skulle gå etter det. Det føltes som de hadde tatt lydbildet og den særegne stilen sin så langt de kunne, og selv om begge skivene var dritbra føltes det litt som et endepunkt. Det var helt til jeg hørte soloskiva til trommeslager og DJ, Jamie XX, og skjønte at han satt på alle svarene på hva som kunne ta bandet hans videre. De bekreftet også i et intervju før skiva at de hadde gått bort fra prinsippene sine om å kun ha organiske instrumenter og lyder, og Jamie XX hadde fått mye friere tøyler til å gjøre hva han ville med låtene. Ikke et dumt valg når man hører hvordan «I See You» ender opp. Høydepunktet på skiva er uunngåelig, all den tid «Say Something Loving» er en av de fineste, vakreste, såreste låtene som har blitt gitt ut de siste årene. De kan virke innadvendte og beskjedne de tre mørkkledde vennene fra London, og de er det sikkert også, men de lager helt vanvittig gode låter.

Andreas
Andreas

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *