Årets beste album 2018
Andreas 31. desember 2018

Årets beste skiver, nok en gang. Det er en kamp å få med seg så mange skiver som mulig hvert eneste år, det går utover lytteopplevelsen til tider, og man hører kanskje ikke nok på de skivene man kanskje burde. Men uansett, dette er jo så gøy. For min del oppdager jeg så mye nytt når jeg jakter rundt hele tiden, og aldri har vel listene mine vært så sjanger-forvirret som i år. Det er indie-rock, death metal (tror jeg), hiphop, house, instrumentale mesterverk og tyrkisk psych-folk. Musikk er viktig, musikk er (nesten) alt.

Må også nevne at jeg ikke har med noen skiver jeg har jobbet med gjennom jobben min i Jansen Records (som da også innebærer Black Pop Records og Pekula Records i tillegg), ei heller skiver jeg har gjort PR på gjennom Feiltrykk PR. Det er for så vidt mine regler som gjelder her, men da slipper jeg ubehagelige spørsmål på neste sosiale sammenkomst. Heh.

Det er 40 skiver her, og det kunne sikkert vært 80, men siden det bare hadde blitt useriøst er det noen skikkelig gode skiver som mangler. For eksempel har Iceage gitt ut sin beste skive på  … kanskje noensinne? Norske pønkerne i Dark Times må nevnes, som alltid, Yo La Tengo fikk av en eller annen grunn ikke plass her, og Cloud Nothings, Beach House, Snail Mail, No age og Cut Worms fortjener også hederlig omtale.

Jeg har heller ikke i år laget noen liste over årets beste låter, men siden Emilie Nicolas ikke er med på albumlista så MÅ jeg få trekke frem den låta her. Goosebumps, og spesielt den versjonen her.

Ok, da var det unnagjort – la oss starte. 3-2-1 … KJØR:

40. Channel Tres: «Channel Tres»
(God Mode Music)

 

EP-er er herved lov å ha med på lista. I disse streaming-tider så er albumet nesten på vei bort, Gud forby, men det gjør også at flere og flere artister satser på dette formatet. Færre låter, flere utgivelser, og sånn går det. Channel Tres var en artist jeg tifeldigvis plukket opp fra nyhetene på Spotify, som jo stort sett bare fronter ting jeg aldri hører på. Tror kanskje det var coveret som fenget meg, og så kastet jeg meg ut i det. Dette er debut-EPen hans, og er en finfin blanding av hiphop og house. Drivende, funky og  fett. En av årets mange nye oppdagelser.

Channel Tres – «Jet Black»

39. Behemoth: «I Loved You At Your Darkest»
(Nuclear Blast)

 

Det går fra det ene til det andre her. Fra house og hiphop, til dødsmetal. Eller er det en annen form for metal, kanskje? Jeg er ikke så dypt inne i sjangeren at jeg kan uttrykke meg som en ekspert, men det jeg liker – det liker jeg veldig godt. Behemoth kan virke brutalt på mange, men jeg pleier overraskende nok å høre på denne skiva når jeg er ute alene og løper i skauen (snikskrytete). Det er noe urnorsk (Behemoth er fra Polen …) over det hele, nære til naturen. Growling på vokalen, blæsting på trommene, men samtidig så fine gitarmelodier og så fine/dystre stemninger. Jeg ble litt overrasket da jeg omfavnet denne såpass som jeg gjorde, men sånn er det. Jeg spurte kona mi om vi skulle stikke på konserten deres når vi skal på romantisk helgetur til København senere i januar. Hun sa nei takk.

Behemoth – «Bartzabel»

38. Pusha T: «DAYTONA»
(Def Jam Recordings)

 

Pusha T kan nesten gi ut hva som helst, jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å elske det uansett. Fra hans tid i Clipse, til de sjukt gode soloalbumene hans, til dette minialbumet (7 låter) produsert av Kanye West. Jeg tar full avstand til personen Kanye West, for en «idjit» han er, men musikeren og produsenten er det vanskelig å si så mye på ennå. Det er skyhøy kvalitet, og det blir ikke akkurat dårligere av at det er Pusha T som jobber over Kanyes beats heller. Høydepunkt: «Hard Piano» (Feat. Rick Ross).

Pusha T- «If You Know You Know»

37. DJ Koze: «Knock Knock»
(Pampa Records)


Det var en periode da jeg jobbet på Platekompaniet Oslo City, på midten av 2000-tallet, at alt som ble gitt ut på det tyske tekno-selskapet Kompakt ble slukt rått. Jeg hadde en del rare skiver i samlinga mi på den tiden som jeg ikke nødvendigvis har hørt på siden. DJ Koze var en av disse artistene jeg oppdaget i den perioden, men han har faktisk klart å bli med i pappeskene på hvert flyttelass siden den utforskende tiden på PK OC. For min del er dette hans soleklart beste album til nå, og vi finner alt fra super-behagelig house («Club der Ewigkeiten») til mer uptempo elektro-pop ala Daft Punk («Pick Up»).

Dj Koze – «Pick Up»

36. Stephen Malkmus & the Jicks: «Sparkle Hard»
(Domino Recording)

 

Stephen Malkmus har vært i livet mitt i fryktelig mange år nå, og det er faktisk litt irriterende at han fortsatt ser like bra ut som da han kom dundrende ut av høyttalerne på gutterommet med Pavement (Fortsatt et av Verdens beste band™). Nå har han vel snart gitt ut like mange skiver, om ikke flere, med The Jicks enn han gjorde med nevnte Pavement, men det er først med «Sparkle Hard» han virkelig treffer reint. Malkmus lager alltid gode låter, så hvert album har sine høydepunkter, men dette er første The Jicks-plata jeg kan dykke helt og holdent inn i, og faktisk bli der fra start til slutt. Høydepunktet er helt klart «Shiggy», en av årets beste låter i min bok.

Stephen Malkmus & the Jicks: «Shiggy» (Live at BBC Radio 6 Music)

35. Superchunk: «What a Time To Be Alive»
(Merge Records)

 

Jeg har alltid piggene ute når gamle helter enten gjør comeback, eller fortsatt gir ut skiver snaue tjue år etter at jeg oppdaget dem første gangen. Jeg mistenker at Blondie har skyld i dette, da jeg så dem på en mørk Halloween-kveld på Rockefeller en gang tidlig på 2000-tallet, og en Debbie Harry i sekstiårene kom ut på scenen i et oransje djevel-kostyme, med ildtang og alt som hører med, og spilte en helt middelmådig konsert sammen med sine bandmedlemmer. Men tilbake til Superchunk … De er jo absolutt i kategorien «fortsatt gir ut skiver snaue tjue år etter at jeg oppdaget dem», men til gjengjeld så er ofte skivene deres helt fantastiske, selv om de er et ganske annet band enn det som ga ut «Slack Motherfucker» i 1990. De er eldre, den prosessen er vanskelig å stoppe, de er mer konforme og litt mer harry, men de skriver fortsatt gode, catchy, uptempo tunes. Litt gubbete har de jo blitt med åra, men det har jo strengt tatt jeg også. «What A Time To Be Alive» er kanskje den beste skiva de har gitt ut på 2010-tallet, og det sier vanvittig mye, siden både «I Hate Music» (2013) og «Majesty Shredding» (2010) er helt vilt bra.

Superchunk – «Erasure»

34. Michael Rault: «It’s A New Day Tonight»
(Wick Records)

 

Jeg så så vidt han her spille på SXSW i Texas tidligere i år, men konserten var relativt forglemmelig. Ikke nødvendigvis på grunn av artisten, men fordi de spilte på festivalens desidert dårligste scene. I alle fall rent logistisk. Hotel Vegas er fort den feteste scenen i Austin den uka, men på lørdagene så kjører de tre scener rett ved siden av hverandre, hvor to av dem spiller samtidig. Det er helt uforståelig hvem som kan ha godkjent den ideen. Au … Ok, men Michael Rault sin siste skive er skikkelig, skikkelig bra. En av årets sommerplater for min del, med et knippe poplåter som fungerte som den kjølige brisen som aldri kom. Det var varmt, vi badet, vi sov ute, og vi hørte på Michael Rault. Sommeren 2018 var helt magisk i utgangspunktet, men denne plata gjorde det hele enda litt bedre.

Michael Rault – «Sleep With Me»

33. Arctic Monkeys: «Tranquility Base Hotel & Casino»
(Domino Recording)

 

Jeg føler at jeg og Arctic Monkeys har blitt voksne sammen. De slo gjennom på Myspace med den frenetiske hiten «I Bet You Look Good On the Dance Floor», samtidig som jeg gikk med tørkle i halsen, spilte punkrock og sagget med buksene. De utviklet stadig soundet sitt som årene gikk, og samtidig klippet jeg håret, kjøpte trangere bukser og begynte å bestille hyppig fra nettsjappa til Fred Perry. I år ga de ut det meget stilrene mesterverket «Tranquility Base Hotel  & Casino». Et sleazy, tilbakelent og sofistikert album, akkurat slik jeg føler meg. Kanskje ikke akkurat slik jeg lever, men vi må alle ha drømmer.

Arctic Monkeys – «Four Out Of Five»

32. Mitski: «Be The Cowboy»
(Dead Oceans)

 

Herlighet for en skive dette er! Det sier jo litt om hvor mye sjukt bra musikk det har kommet ut i år, når denne først kommer «nede» på 32. plass. Det skal nå sies at plass 15 til 40 stort sett kan regnes som en delt 15. plass. På Mitskis forrige plate kom hun med det årets beste Weezer-låt i «Your Best American Girl», men jeg syns generelt det albumet var for ujevnt. Men nå! Men nå, dere … Her treffer hun klokkerent med det aller meste, og låter som «Nobody», «Geyser», «Why Did You Stop Me» og «Remember My Name» kan gå på repeat også hele neste år for min del.

Mitski – «Nobody»

31. Ogikubo Station: «We Can Pretend Like»
(Asian Man Records)

 

Mike Park var/er mannen bak et av plateselskapene jeg fordypet meg aller mest i på midten/slutten av 90-tallet. Asian Man Records ga ut det meste og beste innen skapunk-sjangeren, og siden deres storhetstid klaffet med min oppdagelse av skatepunk, California og skamusikk, så var dette en grei match på den tiden. Han spilte også i band som The Chinkees og Bruce Lee Band, men det er vel kun jeg som husker disse i dag, si.  I 2018 var det noen år siden jeg hadde tenkt på fyren, men jeg fant plutselig ut at han, sammen med Maura Weaver, har laget en av årets søteste og fengende indie-skiver. Referansene spenner seg over det meste av 2000-tallet egentlig, med relativt streit indie-/powerpop i bunn. Men så fengende da! Jeg synger med på absolutt alle låtene. Hits!

Ogikubo Station – «We Can Pretend Like»

30. Ty Segall: «Freedom’s Goblin»
(Drag City Inc.)

 

Hvor skal man egentlig starte med Ty Segall? Mannen har gitt ut fem plater bare i år, og sånn holder han egentlig på hvert eneste år. I 2018 har det vært noen soloalbum, et cover-album, et og annet samarbeid og en skive han kun ga ut i hundre eks på en utstilling han hadde. Personlig syns jeg han kunne spart seg for en del av utgivelsene, og heller samlet gullet på noen utvalgte utgivelser. Men, sånn er ikke Ty Segall, og det er egentlig bare kjekt. Med en salig blanding av sludge, psych og popmelodier ala Harrison og McCartney, så blir dette strålende saker til slutt. Jeg tror «Freedom’s Goblin» var hans første utgivelse i 2018, og for meg ble den også sittende igjen som den beste. Regner med fem skiver neste år også, gi mannen en medalje.

Ty Segall – «Every1’s A Winner»

29. Diana Gordon: «Pure»
(Diana Gordon/Self released)

 

Et helt ubeskrevet blad for meg, og det kan virke som hun ikke har fått den virkelige boosten som hun fortjener ennå. Åpningssporet på EP-en her har over en mill avspillinger på Spotify, men ellers har jeg ikke sett navnet hennes så mye dette året. Merkelig i grunn, all den tid dette er et aldri så lite mesterverk. Tøff-i-trynet-men-samtidig-smooth R’n’B/Pop, gitt ut på eget selskap, og fem låter som alle fester seg med en eneste gang. Tøffest er «Wolverine», kulest er «Thank You» og finest er «Kool Aid». Kunne sikkert Googlet meg til mer bakgrunnsinfo om henne, men i år har jeg bare latt låtene tale for seg. De taler jævlig bra, si.

Diana Gordon – «Kool Aid»

28. Buddy: «Harlan & Alondra»
(RCA Records)

 

Året mitt pleier å gå i sjanger-faser. Det er ikke noe fast mønster her, men noen måneder hører jeg kun på skate-punk, før jeg de neste månedene dukker hodestups ned i hiphop-verdenen. I høst hadde jeg et voldsomt sug etter denne hiphopen, og slukte nesten alt som kom min vei. Sikkert litt fordi jeg ble provosert av en kompis som gav meg tyn fordi jeg ikke likte siste Cardi B-skiva (sjukt), men også fordi det har kommet fryktelig mye bra hiphop-skiver dette året. Jeg kan ikke begrepene her godt nok til å forklare hvorfor jeg for eksempel elsker den siste Buddy-skiva, og ikke syns Cardi B er veldig spennende, men mistenker det har noe å gjøre med at jeg ikke er blodfan av moderne hype-hiphop (Cardi, Travis Scott, Migos, og det meste med Lil’ foran navnet sitt), men at jeg heller liker mer «conscious» hiphop og litt mer old school produksjon. Og jo flere elementer av soul det er, jo bedre. Jeg ramlet inn i hiphopens verden med god hjelp fra A Tribe Called Quest, De La Soul og Public Enemy, og de er på en måte fortsatt mine målestokker, selv om sjangeren kanskje er den som har utviklet seg mest de siste tjue årene. «Harlan & Alondra» treffer meg uansett på så mange plan, og den har gått ekstremt mange ganger på spilleren her hjemme de siste månedene, så den er bankers på årets liste.

Buddy – «Trouble On Central»

27. Tallest Man On Earth: «When The Bird Sees the Solid Ground»
(Rivers/Birds Records)

 

Fugler, det handler alltid om fugler. Kristian Mattsson er en naturens mann, kanskje det er derfor jeg er så glad i fyren? Jeg har jo et mål om å bruke naturen, marka og skogen så mye som mulig, selv om byens såkalte tjas og mas ofte vinner kampen. Mattsson er så klart mest kjent som Tallest Man On Earth, og er nå ute med EP-en «When the Bird Sees the Solid Ground». Hans forrige plate var «Dark Bird Is Home», min favorittlåt fra mannen, «The Dreamer», åpner refrengene med den flotte linja «Sometimes the blues is just a passing bird», mens hans nye plateselskap har fått navnet «Rivers / Birds Records». Den siste EP-en er kanskje den mest gjennomførte samlingen med låter Mattsson har gitt ut. Det er kun fem låter, men alle har sin naturlige plass, både på EP-en og i hans katalog. Det er kanskje en frekk påstand, men jeg mener både «Somewhere In the Mountains, Somewhere In New York», «Forever Is a Very Long Time» og «Then I Won’t Sing No More» er blant ti av de beste låtene han noen gang har skrevet. Don’t @ me.

Tallest Man On Earth – «The I Won’t Sing No More»

26. The Interrupters: «Fight the Good Fight»
(Hellcat)

 

Jeg vil anslå at musikksmaken min er basert på cirka 50 prosent nostalgi, og 50 prosent drevet av lysten på å oppdage nye, fete greier. Sånt sett er det ikke noe problem å plassere denne skiva i en av de to foregående kategoriene, den huker vel av alle kriteriene som kreves av den første. Altså nostalgi. Jeg var halvveis i mitt trettende år da Ray (Driver vel egen gards-bedrift eller noe i Hordaland nå, hyl ut om du er i byen) kom løpende med kassett-opptak av siste «Ti i skuddet» en gang i 1994 med et nytt band vi bare måtte høre. Det er kanskje ikke hipt nok å si at det var Offspring med «Self Esteem» i dag, men det endret musikksmaken til mange generasjoner i Vestby, Follo. The Interrupters henter mye fra mange, for eksempel både Rancid og Distillers, men de klarer allikevel å dra lasset på egenhånd. Herregud så bra denne skiva er. Jeg får fortsatt påpakning av naboene for å synge med. Bonus: Hele Rancid er med på «Got Each Other», og vi får høre verdens beste bassist, Matt Freeman, synge igjen.

PS. I mai reiser vi til UK for å dra på en god gammeldags punk-festival, med NOFX, Lagwagon, Bad Religion, Millencolin, Less Than Jake, Mad Caddies, Get Up Kids, og nettopp, The Interrupters. Back to the 90’s, indeed.

The Interrupters – «She’s Kerosene»

25. Jay Rock: «Redemption»
(Top Dawg Ent.)

 

Top Dawg Entertainment er et kjent navn for alle som er glade i hiphop, men selskapet kom faktisk ikke ordentlig i gang før de signerte Jay Rock tilbake i 2005, og samtidig inngikk en avtale om å samarbeide med Warner Bros. Selskapet vokste raskt, stjerner som Kendrick Lamar, SZA og Schoolboy Q har kommet til siden da, men Jay Rock har på en måte forblitt litt i skyggen. Det kan være mange grunner til det, så klart, men det skal i alle fall ikke stå på kvaliteten på musikken. Jeg hadde forrige skiva «90059» med på denne lista i 2015, og «Redemption» var umulig å overse da jeg begynte å sette sammen årets liste. Det ruller bedagelig av gårde her, Jay Rock roter aldri med ordene, og laidback LA-beats legger et perfekt bakteppe for hele skiva. Han klarer seg veldig fint alene, det er faktisk de låtene jeg liker aller best, men man skal heller ikke kimse av gjester som SZA, J. Cole, Future, eller hans bestekompis Kendrick Lamar. Klokkerent fra Jay R. Som vanlig.

Jay Rock feat. Kendrick Lamar: «Wow Freestyle»

24. boygenious: «boygenious»
(Matador Records)

 

Jeg måtte nesten gni meg i øynene. Et band bestående av Phoebe Bridgers og Julien Baker, som begge ga ut to av de beste platene i 2017, samt Lucy Dacus som kom med plate tidligere i år, med den strålende låta «Night Shift»?! Wow. Og resultatet er også wow! Tre fantastiske låtskrivere, seks fantastiske låter, én magisk EP. Om det kommer noe mer fra denne konstellasjonen vites ikke, men enn så lenge lever jeg godt i det lille universet Phoebe, Julien og Lucy har skapt her.

 

boygenious: «Me & My Dog» (Live)

23. Ash: «Islands»
(Infectious)

 

Da jeg vokste opp i den bittelille kommunen som fortsatt er trygt plassert ute i Follo, hadde jeg tre favorittband ved siden av alle punkbanda som automatisk fulgte med skateboard, California og kjappe, catchy låter. Det var Nirvana, Weezer og Ash. Alle er jeg fans av den dag i dag, og etter at Weezer igjen begynte å lage helt fantastiske album (la oss se bort i fra de to nye singlene), så hadde jeg også troa på at Ash kunne finne tilbake til gode gamle takter. Nirvana gjør ikke det, av åpenbare grunner. De forrige skivene til Ash har ikke vært direkte dårlige, men de har heller ikke vært helt der oppe. Jeg var overbevist om at «Islands» kom til å være en innertier i dét jeg hørte første singelen fra plata, og den («Buzzkill») er fortsatt en av årets aller, aller beste låter. For en fest av en låt det er. Tim Wheeler har fortsatt evnen til å lage de søte og naive låtene, samtidig som han lager poppunk-anthems med de store refrengene. Så får det heller være at han holder med Arsenal, og jeg ikke er søkende tenåring lenger. Dette funker uansett. 

PS. Det skader selvfølgelig ikke at Ash er blodfans av Death By Unga Bunga, som jeg er så heldig å få jobbe sammen med. Jeg fikk også treffe de gamle heltene da DBUB var med på UK-turneen deres i høst, men det ble med et høflig «hello» og «great show».

Ash – «Annabell»

22. Frøkedal: «How We Made It»
(Propeller Recordings)

 

Anne-Lise Frøkedal har allerede laget mange gode siver. Først med Harrys Gym (som min krets hadde et sunt, men usunt, forhold til i mange år), og så som soloartist. Solodebuten «Hold On Dreamer» derimot, kom for to år siden og leverte helt på det jevne (personlig mening). Så hadde jeg da egentlig noen forventninger til denne plata? Eh, ja. Etter tusen år på Youngstorget, eller noe,  så vet man hva man kan forvente, og låtskriver-talentet til Anne-Lise har aldri vært noe å tvile på. Frøkedal, som jeg nå kaller henne, har laget en av mine favorittplater i 2018. Med en blanding av folk, indie, pop, melankoli og deilig synth, så huker denne platen av alle boksene den skal. Vi får hits som «I Don’t Care», «Cracks» og «Paper Tiger», og med de instrumentale sporene «Hybel» (Litt vokal, ok …) og «Spinners», så blir dette fort et aldri så lite mesterverk.

Frøkedal – «How We Made It»

21. Parquet Courts: «Wide Awake»
(Rough Trade Records)

 

Deres stakkato rock blir aldri gammel, og i hvert fall ikke kjedelig. Selv om formatet og sjangeren ikke er noe nytt i seg selv, er det svært få som kan sies å gjøre det samme som Parquet Courts driver med. Det er morsomt og dansbart, samtidig som musikken både byr på motstand og utfordringer for gjennomsnitts-lytteren. Denne gangen har de hyret inn Danger Mouse som produsent, og om det ikke har gjort de mer tilgjengelige, så har i alle fall Parquet Courts fått en ny og mer funky dimensjon de ikke hadde fra før. Mer av dette, takk. Mer av alt. Hele tiden.

Parquet Courts – «Freebird II»

20. Neneh Cherry: «Broken Politics»
(Smalltown Supersound)

 

Jeg har egentlig aldri hatt et nært forhold til Neneh Cherry eller hennes musikk, selv om jeg alltid har visst at hun har vært en kul dame. Jeg oppdaget henne vel først, som så mange andre på min alder, med låta «7 Seconds» tidlig på 90-tallet en gang. Hun er halvsøsteren til artistene Eagle Eye Cherry og Titiyo, og hun er oppdratt av jazz-musikeren Don Cherry som giftet seg med moren hennes da hun var liten. Så ja, det var egentlig det, før noen år tilbake, da jeg begynte å grave litt i katalogen hennes, og samtidig plukke opp nyere ting hun har gjort. Ikke dumt. «Broken Politics» er produsert av en annen gammel helt, nemlig Kieran Hebden, bedre kjent som Four Tet, og er en litt forsiktig, underfundig og flytende plate. Utrolig deilig å sette på på en rolig søndag, samtidig som den gjør seg godt på en lørdag kveld før festen sparkes i gang, eller bare når man skal stenge alt ute på bussen, toget eller flyet.

Neneh Cherry – «Kong»

19. Freddie Gibbs: «Freddie»
(ESGN/Empire)

 

Med en deilig kopi av Teddy Pendergrass sitt ikoniske cover-design, gir Freddie Gibbs oss hans beste utgivelse til nå. For all del, mannen har gitt oss gull tidligere, men det er etter at han bestemte seg å kutte ned antall låter på platene og heller jobbe med flere og mer fokuserte utgivelser, at han virkelig fant formen. Nå har mannen en hel haug med mikstapes bak seg, et par skiver, og hans samarbeid med Madlib er ikke akkurat ræva det heller, men det er noe med den skiva her (og, faktisk, ni låter lange «Fetti» som kom litt etter denne) som gjør at jeg er litt ekstra glad i den perioden Freddie er inne i nå. Låtene er stort sett maks tre minutter også, passer bra for en fyr som fort blir rastløs. Favoritt: «Triple Threat»

Freddie Gibbs – «Automatic»

18. Kacey Musgraves: «Golden Hour»
(Universal / MCA)

 

Nei, jeg var ikke på Musgraves-konserten på Sentrum Scene i oktober, men takket være feeden min i diverse sosiale medier, så hadde jeg god koll på alt som skjedde og hva hun spilte. I alle fall nesten. Men jeg skulle selvfølgelig vært der, all den tid hun har gitt ut et av årets aller beste album. Grensene mellom begreper som country, americana, pop og så videre begynner å bli uklare når man snakker om artister som Kacey Musgraves. Hun har helt klart klart et par føtter godt plassert nede i country-gryta, og hun er fortsatt et godt stykke unna å ta Taylor Swift-steget inn i mainstream pop, men det er klart at det er tydelige kommersielle grep som er tatt på produksjonssiden her. Ikke at det gjør noe, all den tid Kacey skriver helt fantastiske og nydelige låter. «Golden Hour» er en klokkeklar fulltreffer, og hun bekrefter sin posisjon som en av de beste låtskriverne i Nashville om dagen. Mens jeg fortsetter å sveipe meg gjennom bildene fra Sentrum Scene, så minnes jeg den oktober-kvelden i 2013, da vi hadde en liten «meet-and-greet» med samme Musgraves i kjelleren på Rockefeller, før vi så henne på John Dee senere på kvelden. Var fint det også.

Kacey Musgraves – «Butterflies»

17. Israel Nash: «Lifted»
(Loose Music)

 

Ikke la meg utdype hva supersonisk country eller americana er for noe, det har jeg ikke tenkt så mye over, men jeg vet med hundre prosent sikkerhet at det er det Israel Nash holder på med. Ikke bare er det sonisk, men melodiene er også så umiddelbart fengende og rørende at det nesten er til å bli mo i knærne av. Det er ikke like ofte jeg blir blåst i bakken av konsertopplevelser som jeg gjorde i mine yngre, formative år, men da jeg så Israel Nash på toppen av et hustak i Nashville i høst (på det samme hustaket som nesten var tømt for folk fordi det var tomt for øl i baren, for så vidt), var det rett og slett så bra at man kunne ta til tårene. Israel, i tight skinnjakke for anledningen, spilte som om det var titusenvis av folk foran han, og han og bandet blåste sin supersonisk country og/eller americana utover byen som skal være sjangerens fødested. Det er til å bli blank i auga av, ja. At det ikke finnes et eneste dødpunkt på denne skiva, bidrar ytterligere til å plassere Israel Nash på den høyeste pidestallen jeg kan finne i Bydel Østensjø per dags dato. 

Israel Nash – «Lucky Ones»

16. Rae Sremmurd: «SR3MM»
(Eardruma Records/Interscope)

 

Brødrene i Rae Sremmurd er på sitt tredje album nå, og det er ingen underdrivelse å si at hvert eneste ett av dem har vært dritbra. På «SR3MM» gjør de ikke bare som Outkast en gang gjorde og lager et soloalbum hver, de hever lista ørlite, og gir ut et trippelalbum som i tillegg inneholder et «vanlig» Rae Sremmurd-album. Det er så bra det her, og jeg blir så glad når jeg finner sånne artister hvor alt er fett, men det er faktisk krevende å komme gjennom et trippelalbum i disse dager. Spesielt når det skal med på lista her, og i alle fall trenger rundt ti runder på en eller annen streamingtjeneste/fysisk format. Rae Sremmurd-skiva er som forventet – catchy hiphop, drowsy, men sylskarp rapping, og gjester som The Weeknd, Travis Scott og Future. På soloskivene blir vi mer kjent med brødrene hver for seg, der Swae Lee er crooneren og melodimakeren, mens Slim Jxmmi er rapperen i familien. Det er bra det her, skikkelig bra. Men mye info.
Rae Sremmurd feat. Juicy J – «Powerglide»

15. Low: «Double Negative»
(Sub Pop Records)

 

Low er et band som har fulgt meg i godt over femten år, og de lager fortsatt skiver som får meg til å heve bryna og riste på hodet i beundring. Kanskje spesielt med deres siste album «Double Negative». Det hele starter med «Quorum», et slags industrielt mesterverk av en låt, som lett kunne passet inn i de skumleste scenene i Twin Peaks (original-serien). Og det fortsetter slik hele veien gjennom, dystre trommemaskiner, nydelige melodier og de sedvanlige dunkle stemningene. Skremmende vakkert, det tror jeg er en passende karakteristikk.
Low – «Dancing and Blood»

14. Vince Staples: «FM!»
(Def Jam Recordings)

 

«FM!» starter overraskende melodiøst og anthem-aktig til å være Vince Staples, men «Feels Like Summer» funker bra både som en avveksling fra normalen, og en fin overraskelse på nye skiva hans. Han er en av disse rapperne som alltid leverer sylskarpe tekster som faktisk sier noe over klokkerene beats, og det har nesten uten unntak vært nok. Det er sjelden man tenker catchy etter å ha vært gjennom en Staples-utgivelse, men her er det opptil flere låter jeg skal ha med til neste sommers strandfester. Han har også gått for kortere og færre låter denne gangen, og det er åpenbart suksessformelen i år.

Vince Staples – «FUN!»

13. Tony Molina: «Kill the Lights»
(Slumberland Records)

 

Hvis du noen gang har vært i et kjærlighetsforhold med Teenage Fanclub, og samtidig har litt dårlig tid generelt i livet, så er denne skiva akkurat det du leter etter. Tony Molina lager forøvrig alltid plater for de med litt dårlig tid, eller et snev av rastløshet. Altså meg. Noen skrev en gang at du kan høre deg gjennom katalogen til Tony Molina innen du har laget en ferdigpose med pasta, og det er ikke langt fra sannheten. Hans første plate inneholdt 12 låter og var ferdig på 11 minutter, mens hans forrige mesterverk var unnagjort på 8 låter og 10 minutter. Der hvor første albumet var langt opp i gata til alle de som elsker Weezer og powerpop, har de to siste vært fylt med akustisk, deilig pop. Enormt korte låter, men det er helt umulig å ikke deise pladask i bakken når de kommer på. Catchy, fint, enkelt og pop. Tony Molina, for en helt vilt nydelig fyr.

Tony Molina – «Nothing I Can Say»

12. Damien Jurado: «The Horizon Just Laughed»
(Secretly Canadian)

 

Første gang jeg så Jurado live var i Stockholm for 13-14 år siden. Han hadde barbert hode, Dr. Martens-boots, bukseseler over en rutete skjorte, og en kropp som tilsa at han kunne banke livsskiten ut av deg. Men, så startet han med å beklage at han kom til Europa så sjelden fordi han hadde så fryktelig flyskrekk, og han måtte avslutte en låt midt i fremføringen fordi han ikke klarte å fullføre den uten å begynne å grine. Da skjønte man raskt at dette var en myk mann med følelsene utenpå bukseselene og den trange rødrutete skjorta. Det er over 20 år siden han debuterte, og en liten evighet siden mesterverket av en låt «Ohio» kom ut, men Damien Jurado klarer fortsatt å få meg til å holde kjeft og bare lytte. Jeg klarer ikke helt å rangere «The Horizon Just Laughed» blant de andre skivene i katalogen hans, til det er det for mange plater og for mye bra, men den rager høyt der oppe.

Damien Jurado – «Over Rainbows and Rainier»

11. Shame: «Songs of Praise»
(Dead Oceans)

 

Et erkebritisk punkband, er det det verden trenger nå? Det var ikke det første jeg tenkte på da jeg våknet i 2018, men ettersom punken alltid står sterkt hos unge Milde, var det ikke tvil om jeg skulle sjekke ut denne gjengen fra London. De spilte et par gigs i Oslo i 2017 allerede, men jeg mistenker at jeg har sluttet å gå på konserter, så jeg fikk ikke satt meg ned med bandet før skiva kom. Det er seige riff og arbeiderklasse-stemning over hele skiva, og Charlie Steen, den 20 år gamle vokalisten, har allerede uttalt at glansbildet av den moderne rockestjerne gjør han kvalm. Vanskelig å ikke være enig i det, for så vidt. Jeg klarte altså ikke å se bandet da de var i Oslo, men da jeg var i Austin i våres fikk jeg endelig sett de unge britene. Et par låter inn i settet kaster Steen seg ut i publikum, i bar overkropp og rosa cowboyhatt, mens han skulle jule opp noen oppviglere. Han nektet å spille videre før de som sko folk forsvant. Vi som stod bakerst (så klart), ser en liten møkkagjeng snike seg fnisende ut av konsertstedet kort tid etter. Helt til slutt, «One Rizla» – for en låt.   

Shame – «One Rizla»

10. Altin Gün: «On»
(Les Disques Bongo Joe)

 

Dette bandet hadde jeg aldri oppdaget om ikke en kollega hadde sett de på en festival i Danmark og deretter spilt de ustanselig på kontoret. For en nydelig oppdagelse! Bandet er bosatt i Amsterdam, Nederland, men har tyrkisk bakgrunn og spiller deilig psych-inspirert rock/folk. Dette er også et av disse banda jeg ikke vet så mye om, jeg har bare lyttet og lyttet uten å tenke på at jeg kanskje skulle skrive noe om plata på slutten av året. Eller, kanskje og kanskje, det var vel klart ganske tidlig at denne kom til å komme høyt på årets liste. Du tenker kanskje at tyrkisk folk-rock ikke er noe for deg, men da gir du deg selv et lite klaps i bakhodet, og så setter du på denne skiva her. Du vil nesten garantert få deg en ny favoritt.

Altin Gün – «Tatli Dile Güler Yüze» (Live on KEXP) 

9. Rolling Blackouts Coastal Fever: «Hope Downs»
(Sub Pop Records)

 

Jeg klarer fortsatt ikke å stokke ordene i navnet riktig, selv om jeg har forsøkt meg på tunge-gymnastikken hundrevis av ganger, men selve musikken har vokst på meg hver eneste gang jeg har gitt skiva sine fullt fortjente runder. I utgangspunktet var jeg ikke veldig imponert da min venn Jørgen kom viftende med dette jangly popbandet fra Australia. Og akkurat det fikk meg til å tvile på min sinnstilstand der og da, all den tid jeg og Jørgen stort sett har identisk musikksmak. I alle fall når det handler om vindskeiv og catchy popmusikk. Men tiden leger alle sår, om enn ikke sinnstilstander, og etter hvert var jeg langt inne i universet til Rollout Coastfever Blacksters. Jeg er jo en av disse folka som savner Go-Betweens litt mer for hver dag som går, og disse ungfolene fra Melbourne klarer faktisk å dekke en del av behovet. Sylskarpe gitarriff, melodier og refrenger som graver seg dypere og dypere inn i bevisstheten, i alle fall hvis du lar dem gjøre det, og et driv som får rockefoten til å fare av gårde. Ikke så mye som bassisten i bandet da, for da vi så bandet live i Leeds i høst var det ingen som trampet takten med høyere kneløft enn han. Jeg tipper han tramper fortsatt, for det er lett å la seg rive med av Rolling … ja, dette bandet. Favoritt: «Bellarine».

Rolling Blackouts Coastal Fever – «Talking Straight»

8. Hot Snakes: «Jericho Sirens»
(Sub Pop Records)

 

Hot Snakes har vært borte noen år nå, nærmere bestemt 12 år, men når «I Need A Doctor» sparkes i gang fra deres nye album «Jericho Sirens», føles det ikke som de har hatt pause i det hele tatt. Det smeller til, Rick Froberg synger som han er tjue år gammel, og låtene er like vitale, brutale og drivende som de var på «Suicide Invoice» fra 2002. Nå er jo jeg en mann i min beste alder selv, men det føles ekstremt forfriskende å gå rundt i byen med denne skiva på øret. Det føles nesten som jeg er tjue år igjen, men bare nesten. Og så er det godt å vite at disse gutta er elleve-tolv år eldre enn meg. Det er håp!

Hot Snakes – «Six Wave Hold-Down»

7. The Internet: «Hive Mind»
(Columbia Records)

 

The Internet er noe av det deiligste jeg kom over i år, tror jeg. Jeg har for så vidt merket meg de tidligere utgivelsene deres, og Syd, vokalisten i bandet, var representert med soloskiva si på denne listen i fjor, men det var først i år jeg tok på headsettet og lyttet, da. The Internet er et mer organisk band enn navnet deres skulle tilsi, og tankene dras lett til kontemporære artsfrender som The Roots, men av en eller annen grunn tenker jeg også ofte på Sly and the Family Stone når jeg hører på «Hive Mind». Ikke at de kan sammenlignes direkte med noen av to jeg nettopp nevnte, men man hører hele tiden at de har hentet noe her og noe der. Det er nesten som at det er spillinga som fascinerer meg her, men så er det tross alt spor som «Mood», «La Di Da» og «Come Over» som gjør at skiva fester seg så voldsomt. Perfekt lydspor for en romantisk middag for to, eller en generelt deilig søndag.

The Internet – «Come Over»

6. IDLES: «Joy as an Act of Resistance»
(Partisan Records)

 

Et erkebritisk punkband, er det det verden trenger nå? Dette spurte jeg meg selv under omtalen av Shame over her, men TO erkebritiske punkeband? Joda, vi trenger faktisk det også. Shame og IDLES har gitt ut to av årets aller, aller beste skiver, og lenge var jeg usikker på hvem av dem jeg skulle plassere høyest opp på lista. Jeg har hørt like mye på begge to, og er like fascinert av begge, så i realiteten er de likestilte. Bristol-punkerne kommer allikevel et lite knepp høyere opp, bare fordi jeg syns de er ørlite smartere i låtoppbyggingen her og der, og fordi jeg mistenker at han vokalisten er klin gæren. Hvis det gir plusspoeng, da? Vi får late som det gjør det akkurat her. Dette er andreskiva til bandet, og formkurven peker rett opp. Blir dritgøy å se de på Øya i sommer. Favoritt: «Danny Nedelko»

IDLES: «Great»

5. 6lack: «East Atlanta Love Letter»
(LVRN / Interscope Records)

 

Første gang jeg hørte denne skiva ble jeg direkte rørt, men kanskje ikke på samme måten som 6lack og gjengen hans blir det. For joda, tekstene er hjerteskjærende på sin måte, men de er allikevel ikke noe jeg kan relatere særlig til. 6lack har mest sannsynlig et ganske mer avansert sjele- og kjærlighetsliv enn meg, i alle fall slik jeg tolker det, men stemningen som ligger over hele skiva er så dunkel, fin og dyster at jeg umiddelbart kastet meg med hodet først inn i hele smørja. Tematikken er uansett veldig grei å leve seg inn i. Tittelsporet, med Future som gjesteartist, er kanskje noe av det flotteste jeg har hørt i år. Helt uten sammenligning tar den kanskje plassen som «Say Something Loving» av the XX hadde på samme liste i fjor. Så skjørt, så ærlig og så fordømrade fint. Ja, denne plata er rett og slett dritfin. Og jeg har ikke prøvd det selv, men mistenker at denne plata passer perfekt når man kjører gjennom byen i de sene nattetimer, helt alene, mens regnet fosser ned ute. Push play -> Repeat.

6lack feat. J. Cole – «Pretty Little Fears»

4. Kurt Vile: «Bottle It In»
(Matador Recordings)

 

Kurt Vile, altså. Så lite innovativt det egentlig er, men så bra og uimotståelig det blir hver eneste gang. Han er så laidback og lazy, at man praktisk talt kjenner weed-lukta sige ut av høyttalerne, men samtidig så fokusert og melodiøst at man skjønner at dette er en fyr som mener alvor. Jeg er litt usikker på hvor mange album han har gitt ut nå, men mistenker at det i alle fall må være ni-ti. Det er mange godbiter i katalogen hans, men jeg mener dette er det store mesterverket. Kanskje sammen med «Smoke Ring For My Halo» og «Walking On A Pretty Daze». Favoritten på skiva er nok «Yeah Bones», men hjørnesteinene er de tre låtene på ti minutter, «Bassackwards», tittelsporet «Bottle It In» og «Skinny Mini». Tre monumentale verk, som blir ryggraden til hele skiva. Mannen er i form, det merkes.

Kurt Vile – «Loading Zones»

3. Khruangbin: «Con Todo El Mundo»
(Night Time Stories Ltd.)

 

Dette er kanskje bandet som har fascinert meg mest de siste to årene. Jeg gikk glipp av deres konsert på Mono i 2017, men har hørt ustanselig på debutskiva deres siden. Da dette lille mesterverket dukket opp i min lokale streamingtjeneste tidlig, tidlig i 2018, var det kjærlighet ved første blikk. Det er pop, det er blues, det er psykedelia, det er world, og det er instrumentalt, ikke minst. Ikke festmusikken du ser febrilsk etter på vodka og Redbull-vorspiel, for de av dere som fortsatt holder på med sånt, men en skive som passer til omtrent alt annet. Noen i bandet er basert i Houston, andre i London, og de lager musikk over Skype. Det er så mye forskjellige inspirasjonskilder her, være seg Karibia, India, Thailand, at det bare er å kaste seg hodestups ut i deres univers. Bandnavnet betyr ‘et fly’ på thailandsk, og beskriver egentlig ganske godt det du får høre. Vær så god.

Khruangbin – «Cómo Me Quieres»

2. King Tuff: «The Other»
(Sub Pop Records)

 

King Tuff har alltid vært et slags sidekick i min bok. Ikke for å snakke han ned på noen som helst måte, jeg kjøpte forrige skiva hans på vinnnnyl liksom, men han er nå engang gitaristen til Ty Segall. Sist jeg så Segall i Oslo, så hadde han King T på gitar og Mikal Cronin på bass. Skjønner jo at det blir stemning da! Uansett, da jeg hørte de første dryppene fra «The Other», så skjønte jeg sabla kjapt at dette kom til å bli en av årets beste skiver. Det lange, seige tittelsporet er mesterverket her, ingen tvil om det, men også «Circuits In the Sand», «Psycho Star» og «Thru the Cracks» er solide høydepunkter. King Tuff er nok en slacker av rang, men gudskjelov skriver han låter mens han chillern.

King Tuff – «Psycho Star»

1. The Nude Party: «The Nude Party»
(New West Recordings)

 

Wow, for en fest dette er! Gode, gamle rocke-riff, pub-refrenger og enkle vendinger. Det ble fort klart  at dette skulle bli en av skivene som hang med helt til slutten i år, og nå lander den stødig på førsteplassen.  Når man pøser gjennom «The Nude Party» for ørtende gangen den der helga hvor alt er gøy, da er det lett å trykke dette lille, haltende mesterverket tett til hjertet. Du blir sakte men sikkert dratt inn i universet til North Carolina-bandet, men etter låt nummer tre, «Chevrolet Van», er det ingen vei tilbake. Om du ikke er sjarmert, musisert eller solgt innen den tid, så er det ikke noe håp. Du er vaksinert mot god, tilbakelent stemning. Synd for deg, da. Garasjerock, sørstats-folk, indie-rock, sekstitalls-vibber, og alt annet som er gött. Nude Party er plutselig ditt nye favorittband. Jeg var så heldig å se de to ganger i Nashville under årets «AmericanaFest», og de bekreftet alle fordommene jeg nevner over; de er helt sjukt bra.

The Nude Party – «Chevrolet Van»

Andreas
Andreas

Your comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *