Kategoriarkiv: forside_under_slider

Årets beste album 2018

Årets beste skiver, nok en gang. Det er en kamp å få med seg så mange skiver som mulig hvert eneste år, det går utover lytteopplevelsen til tider, og man hører kanskje ikke nok på de skivene man kanskje burde. Men uansett, dette er jo så gøy. For min del oppdager jeg så mye nytt når jeg jakter rundt hele tiden, og aldri har vel listene mine vært så sjanger-forvirret som i år. Det er indie-rock, death metal (tror jeg), hiphop, house, instrumentale mesterverk og tyrkisk psych-folk. Musikk er viktig, musikk er (nesten) alt.

Må også nevne at jeg ikke har med noen skiver jeg har jobbet med gjennom jobben min i Jansen Records (som da også innebærer Black Pop Records og Pekula Records i tillegg), ei heller skiver jeg har gjort PR på gjennom Feiltrykk PR. Det er for så vidt mine regler som gjelder her, men da slipper jeg ubehagelige spørsmål på neste sosiale sammenkomst. Heh.

Det er 40 skiver her, og det kunne sikkert vært 80, men siden det bare hadde blitt useriøst er det noen skikkelig gode skiver som mangler. For eksempel har Iceage gitt ut sin beste skive på  … kanskje noensinne? Norske pønkerne i Dark Times må nevnes, som alltid, Yo La Tengo fikk av en eller annen grunn ikke plass her, og Cloud Nothings, Beach House, Snail Mail, No age og Cut Worms fortjener også hederlig omtale.

Jeg har heller ikke i år laget noen liste over årets beste låter, men siden Emilie Nicolas ikke er med på albumlista så MÅ jeg få trekke frem den låta her. Goosebumps, og spesielt den versjonen her.

Ok, da var det unnagjort – la oss starte. 3-2-1 … KJØR:

40. Channel Tres: «Channel Tres»
(God Mode Music)

 

EP-er er herved lov å ha med på lista. I disse streaming-tider så er albumet nesten på vei bort, Gud forby, men det gjør også at flere og flere artister satser på dette formatet. Færre låter, flere utgivelser, og sånn går det. Channel Tres var en artist jeg tifeldigvis plukket opp fra nyhetene på Spotify, som jo stort sett bare fronter ting jeg aldri hører på. Tror kanskje det var coveret som fenget meg, og så kastet jeg meg ut i det. Dette er debut-EPen hans, og er en finfin blanding av hiphop og house. Drivende, funky og  fett. En av årets mange nye oppdagelser.

Channel Tres – «Jet Black»

39. Behemoth: «I Loved You At Your Darkest»
(Nuclear Blast)

 

Det går fra det ene til det andre her. Fra house og hiphop, til dødsmetal. Eller er det en annen form for metal, kanskje? Jeg er ikke så dypt inne i sjangeren at jeg kan uttrykke meg som en ekspert, men det jeg liker – det liker jeg veldig godt. Behemoth kan virke brutalt på mange, men jeg pleier overraskende nok å høre på denne skiva når jeg er ute alene og løper i skauen (snikskrytete). Det er noe urnorsk (Behemoth er fra Polen …) over det hele, nære til naturen. Growling på vokalen, blæsting på trommene, men samtidig så fine gitarmelodier og så fine/dystre stemninger. Jeg ble litt overrasket da jeg omfavnet denne såpass som jeg gjorde, men sånn er det. Jeg spurte kona mi om vi skulle stikke på konserten deres når vi skal på romantisk helgetur til København senere i januar. Hun sa nei takk.

Behemoth – «Bartzabel»

38. Pusha T: «DAYTONA»
(Def Jam Recordings)

 

Pusha T kan nesten gi ut hva som helst, jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å elske det uansett. Fra hans tid i Clipse, til de sjukt gode soloalbumene hans, til dette minialbumet (7 låter) produsert av Kanye West. Jeg tar full avstand til personen Kanye West, for en «idjit» han er, men musikeren og produsenten er det vanskelig å si så mye på ennå. Det er skyhøy kvalitet, og det blir ikke akkurat dårligere av at det er Pusha T som jobber over Kanyes beats heller. Høydepunkt: «Hard Piano» (Feat. Rick Ross).

Pusha T- «If You Know You Know»

37. DJ Koze: «Knock Knock»
(Pampa Records)


Det var en periode da jeg jobbet på Platekompaniet Oslo City, på midten av 2000-tallet, at alt som ble gitt ut på det tyske tekno-selskapet Kompakt ble slukt rått. Jeg hadde en del rare skiver i samlinga mi på den tiden som jeg ikke nødvendigvis har hørt på siden. DJ Koze var en av disse artistene jeg oppdaget i den perioden, men han har faktisk klart å bli med i pappeskene på hvert flyttelass siden den utforskende tiden på PK OC. For min del er dette hans soleklart beste album til nå, og vi finner alt fra super-behagelig house («Club der Ewigkeiten») til mer uptempo elektro-pop ala Daft Punk («Pick Up»).

Dj Koze – «Pick Up»

36. Stephen Malkmus & the Jicks: «Sparkle Hard»
(Domino Recording)

 

Stephen Malkmus har vært i livet mitt i fryktelig mange år nå, og det er faktisk litt irriterende at han fortsatt ser like bra ut som da han kom dundrende ut av høyttalerne på gutterommet med Pavement (Fortsatt et av Verdens beste band™). Nå har han vel snart gitt ut like mange skiver, om ikke flere, med The Jicks enn han gjorde med nevnte Pavement, men det er først med «Sparkle Hard» han virkelig treffer reint. Malkmus lager alltid gode låter, så hvert album har sine høydepunkter, men dette er første The Jicks-plata jeg kan dykke helt og holdent inn i, og faktisk bli der fra start til slutt. Høydepunktet er helt klart «Shiggy», en av årets beste låter i min bok.

Stephen Malkmus & the Jicks: «Shiggy» (Live at BBC Radio 6 Music)

35. Superchunk: «What a Time To Be Alive»
(Merge Records)

 

Jeg har alltid piggene ute når gamle helter enten gjør comeback, eller fortsatt gir ut skiver snaue tjue år etter at jeg oppdaget dem første gangen. Jeg mistenker at Blondie har skyld i dette, da jeg så dem på en mørk Halloween-kveld på Rockefeller en gang tidlig på 2000-tallet, og en Debbie Harry i sekstiårene kom ut på scenen i et oransje djevel-kostyme, med ildtang og alt som hører med, og spilte en helt middelmådig konsert sammen med sine bandmedlemmer. Men tilbake til Superchunk … De er jo absolutt i kategorien «fortsatt gir ut skiver snaue tjue år etter at jeg oppdaget dem», men til gjengjeld så er ofte skivene deres helt fantastiske, selv om de er et ganske annet band enn det som ga ut «Slack Motherfucker» i 1990. De er eldre, den prosessen er vanskelig å stoppe, de er mer konforme og litt mer harry, men de skriver fortsatt gode, catchy, uptempo tunes. Litt gubbete har de jo blitt med åra, men det har jo strengt tatt jeg også. «What A Time To Be Alive» er kanskje den beste skiva de har gitt ut på 2010-tallet, og det sier vanvittig mye, siden både «I Hate Music» (2013) og «Majesty Shredding» (2010) er helt vilt bra.

Superchunk – «Erasure»

34. Michael Rault: «It’s A New Day Tonight»
(Wick Records)

 

Jeg så så vidt han her spille på SXSW i Texas tidligere i år, men konserten var relativt forglemmelig. Ikke nødvendigvis på grunn av artisten, men fordi de spilte på festivalens desidert dårligste scene. I alle fall rent logistisk. Hotel Vegas er fort den feteste scenen i Austin den uka, men på lørdagene så kjører de tre scener rett ved siden av hverandre, hvor to av dem spiller samtidig. Det er helt uforståelig hvem som kan ha godkjent den ideen. Au … Ok, men Michael Rault sin siste skive er skikkelig, skikkelig bra. En av årets sommerplater for min del, med et knippe poplåter som fungerte som den kjølige brisen som aldri kom. Det var varmt, vi badet, vi sov ute, og vi hørte på Michael Rault. Sommeren 2018 var helt magisk i utgangspunktet, men denne plata gjorde det hele enda litt bedre.

Michael Rault – «Sleep With Me»

33. Arctic Monkeys: «Tranquility Base Hotel & Casino»
(Domino Recording)

 

Jeg føler at jeg og Arctic Monkeys har blitt voksne sammen. De slo gjennom på Myspace med den frenetiske hiten «I Bet You Look Good On the Dance Floor», samtidig som jeg gikk med tørkle i halsen, spilte punkrock og sagget med buksene. De utviklet stadig soundet sitt som årene gikk, og samtidig klippet jeg håret, kjøpte trangere bukser og begynte å bestille hyppig fra nettsjappa til Fred Perry. I år ga de ut det meget stilrene mesterverket «Tranquility Base Hotel  & Casino». Et sleazy, tilbakelent og sofistikert album, akkurat slik jeg føler meg. Kanskje ikke akkurat slik jeg lever, men vi må alle ha drømmer.

Arctic Monkeys – «Four Out Of Five»

32. Mitski: «Be The Cowboy»
(Dead Oceans)

 

Herlighet for en skive dette er! Det sier jo litt om hvor mye sjukt bra musikk det har kommet ut i år, når denne først kommer «nede» på 32. plass. Det skal nå sies at plass 15 til 40 stort sett kan regnes som en delt 15. plass. På Mitskis forrige plate kom hun med det årets beste Weezer-låt i «Your Best American Girl», men jeg syns generelt det albumet var for ujevnt. Men nå! Men nå, dere … Her treffer hun klokkerent med det aller meste, og låter som «Nobody», «Geyser», «Why Did You Stop Me» og «Remember My Name» kan gå på repeat også hele neste år for min del.

Mitski – «Nobody»

31. Ogikubo Station: «We Can Pretend Like»
(Asian Man Records)

 

Mike Park var/er mannen bak et av plateselskapene jeg fordypet meg aller mest i på midten/slutten av 90-tallet. Asian Man Records ga ut det meste og beste innen skapunk-sjangeren, og siden deres storhetstid klaffet med min oppdagelse av skatepunk, California og skamusikk, så var dette en grei match på den tiden. Han spilte også i band som The Chinkees og Bruce Lee Band, men det er vel kun jeg som husker disse i dag, si.  I 2018 var det noen år siden jeg hadde tenkt på fyren, men jeg fant plutselig ut at han, sammen med Maura Weaver, har laget en av årets søteste og fengende indie-skiver. Referansene spenner seg over det meste av 2000-tallet egentlig, med relativt streit indie-/powerpop i bunn. Men så fengende da! Jeg synger med på absolutt alle låtene. Hits!

Ogikubo Station – «We Can Pretend Like»

30. Ty Segall: «Freedom’s Goblin»
(Drag City Inc.)

 

Hvor skal man egentlig starte med Ty Segall? Mannen har gitt ut fem plater bare i år, og sånn holder han egentlig på hvert eneste år. I 2018 har det vært noen soloalbum, et cover-album, et og annet samarbeid og en skive han kun ga ut i hundre eks på en utstilling han hadde. Personlig syns jeg han kunne spart seg for en del av utgivelsene, og heller samlet gullet på noen utvalgte utgivelser. Men, sånn er ikke Ty Segall, og det er egentlig bare kjekt. Med en salig blanding av sludge, psych og popmelodier ala Harrison og McCartney, så blir dette strålende saker til slutt. Jeg tror «Freedom’s Goblin» var hans første utgivelse i 2018, og for meg ble den også sittende igjen som den beste. Regner med fem skiver neste år også, gi mannen en medalje.

Ty Segall – «Every1’s A Winner»

29. Diana Gordon: «Pure»
(Diana Gordon/Self released)

 

Et helt ubeskrevet blad for meg, og det kan virke som hun ikke har fått den virkelige boosten som hun fortjener ennå. Åpningssporet på EP-en her har over en mill avspillinger på Spotify, men ellers har jeg ikke sett navnet hennes så mye dette året. Merkelig i grunn, all den tid dette er et aldri så lite mesterverk. Tøff-i-trynet-men-samtidig-smooth R’n’B/Pop, gitt ut på eget selskap, og fem låter som alle fester seg med en eneste gang. Tøffest er «Wolverine», kulest er «Thank You» og finest er «Kool Aid». Kunne sikkert Googlet meg til mer bakgrunnsinfo om henne, men i år har jeg bare latt låtene tale for seg. De taler jævlig bra, si.

Diana Gordon – «Kool Aid»

28. Buddy: «Harlan & Alondra»
(RCA Records)

 

Året mitt pleier å gå i sjanger-faser. Det er ikke noe fast mønster her, men noen måneder hører jeg kun på skate-punk, før jeg de neste månedene dukker hodestups ned i hiphop-verdenen. I høst hadde jeg et voldsomt sug etter denne hiphopen, og slukte nesten alt som kom min vei. Sikkert litt fordi jeg ble provosert av en kompis som gav meg tyn fordi jeg ikke likte siste Cardi B-skiva (sjukt), men også fordi det har kommet fryktelig mye bra hiphop-skiver dette året. Jeg kan ikke begrepene her godt nok til å forklare hvorfor jeg for eksempel elsker den siste Buddy-skiva, og ikke syns Cardi B er veldig spennende, men mistenker det har noe å gjøre med at jeg ikke er blodfan av moderne hype-hiphop (Cardi, Travis Scott, Migos, og det meste med Lil’ foran navnet sitt), men at jeg heller liker mer «conscious» hiphop og litt mer old school produksjon. Og jo flere elementer av soul det er, jo bedre. Jeg ramlet inn i hiphopens verden med god hjelp fra A Tribe Called Quest, De La Soul og Public Enemy, og de er på en måte fortsatt mine målestokker, selv om sjangeren kanskje er den som har utviklet seg mest de siste tjue årene. «Harlan & Alondra» treffer meg uansett på så mange plan, og den har gått ekstremt mange ganger på spilleren her hjemme de siste månedene, så den er bankers på årets liste.

Buddy – «Trouble On Central»

27. Tallest Man On Earth: «When The Bird Sees the Solid Ground»
(Rivers/Birds Records)

 

Fugler, det handler alltid om fugler. Kristian Mattsson er en naturens mann, kanskje det er derfor jeg er så glad i fyren? Jeg har jo et mål om å bruke naturen, marka og skogen så mye som mulig, selv om byens såkalte tjas og mas ofte vinner kampen. Mattsson er så klart mest kjent som Tallest Man On Earth, og er nå ute med EP-en «When the Bird Sees the Solid Ground». Hans forrige plate var «Dark Bird Is Home», min favorittlåt fra mannen, «The Dreamer», åpner refrengene med den flotte linja «Sometimes the blues is just a passing bird», mens hans nye plateselskap har fått navnet «Rivers / Birds Records». Den siste EP-en er kanskje den mest gjennomførte samlingen med låter Mattsson har gitt ut. Det er kun fem låter, men alle har sin naturlige plass, både på EP-en og i hans katalog. Det er kanskje en frekk påstand, men jeg mener både «Somewhere In the Mountains, Somewhere In New York», «Forever Is a Very Long Time» og «Then I Won’t Sing No More» er blant ti av de beste låtene han noen gang har skrevet. Don’t @ me.

Tallest Man On Earth – «The I Won’t Sing No More»

26. The Interrupters: «Fight the Good Fight»
(Hellcat)

 

Jeg vil anslå at musikksmaken min er basert på cirka 50 prosent nostalgi, og 50 prosent drevet av lysten på å oppdage nye, fete greier. Sånt sett er det ikke noe problem å plassere denne skiva i en av de to foregående kategoriene, den huker vel av alle kriteriene som kreves av den første. Altså nostalgi. Jeg var halvveis i mitt trettende år da Ray (Driver vel egen gards-bedrift eller noe i Hordaland nå, hyl ut om du er i byen) kom løpende med kassett-opptak av siste «Ti i skuddet» en gang i 1994 med et nytt band vi bare måtte høre. Det er kanskje ikke hipt nok å si at det var Offspring med «Self Esteem» i dag, men det endret musikksmaken til mange generasjoner i Vestby, Follo. The Interrupters henter mye fra mange, for eksempel både Rancid og Distillers, men de klarer allikevel å dra lasset på egenhånd. Herregud så bra denne skiva er. Jeg får fortsatt påpakning av naboene for å synge med. Bonus: Hele Rancid er med på «Got Each Other», og vi får høre verdens beste bassist, Matt Freeman, synge igjen.

PS. I mai reiser vi til UK for å dra på en god gammeldags punk-festival, med NOFX, Lagwagon, Bad Religion, Millencolin, Less Than Jake, Mad Caddies, Get Up Kids, og nettopp, The Interrupters. Back to the 90’s, indeed.

The Interrupters – «She’s Kerosene»

25. Jay Rock: «Redemption»
(Top Dawg Ent.)

 

Top Dawg Entertainment er et kjent navn for alle som er glade i hiphop, men selskapet kom faktisk ikke ordentlig i gang før de signerte Jay Rock tilbake i 2005, og samtidig inngikk en avtale om å samarbeide med Warner Bros. Selskapet vokste raskt, stjerner som Kendrick Lamar, SZA og Schoolboy Q har kommet til siden da, men Jay Rock har på en måte forblitt litt i skyggen. Det kan være mange grunner til det, så klart, men det skal i alle fall ikke stå på kvaliteten på musikken. Jeg hadde forrige skiva «90059» med på denne lista i 2015, og «Redemption» var umulig å overse da jeg begynte å sette sammen årets liste. Det ruller bedagelig av gårde her, Jay Rock roter aldri med ordene, og laidback LA-beats legger et perfekt bakteppe for hele skiva. Han klarer seg veldig fint alene, det er faktisk de låtene jeg liker aller best, men man skal heller ikke kimse av gjester som SZA, J. Cole, Future, eller hans bestekompis Kendrick Lamar. Klokkerent fra Jay R. Som vanlig.

Jay Rock feat. Kendrick Lamar: «Wow Freestyle»

24. boygenious: «boygenious»
(Matador Records)

 

Jeg måtte nesten gni meg i øynene. Et band bestående av Phoebe Bridgers og Julien Baker, som begge ga ut to av de beste platene i 2017, samt Lucy Dacus som kom med plate tidligere i år, med den strålende låta «Night Shift»?! Wow. Og resultatet er også wow! Tre fantastiske låtskrivere, seks fantastiske låter, én magisk EP. Om det kommer noe mer fra denne konstellasjonen vites ikke, men enn så lenge lever jeg godt i det lille universet Phoebe, Julien og Lucy har skapt her.

 

boygenious: «Me & My Dog» (Live)

23. Ash: «Islands»
(Infectious)

 

Da jeg vokste opp i den bittelille kommunen som fortsatt er trygt plassert ute i Follo, hadde jeg tre favorittband ved siden av alle punkbanda som automatisk fulgte med skateboard, California og kjappe, catchy låter. Det var Nirvana, Weezer og Ash. Alle er jeg fans av den dag i dag, og etter at Weezer igjen begynte å lage helt fantastiske album (la oss se bort i fra de to nye singlene), så hadde jeg også troa på at Ash kunne finne tilbake til gode gamle takter. Nirvana gjør ikke det, av åpenbare grunner. De forrige skivene til Ash har ikke vært direkte dårlige, men de har heller ikke vært helt der oppe. Jeg var overbevist om at «Islands» kom til å være en innertier i dét jeg hørte første singelen fra plata, og den («Buzzkill») er fortsatt en av årets aller, aller beste låter. For en fest av en låt det er. Tim Wheeler har fortsatt evnen til å lage de søte og naive låtene, samtidig som han lager poppunk-anthems med de store refrengene. Så får det heller være at han holder med Arsenal, og jeg ikke er søkende tenåring lenger. Dette funker uansett. 

PS. Det skader selvfølgelig ikke at Ash er blodfans av Death By Unga Bunga, som jeg er så heldig å få jobbe sammen med. Jeg fikk også treffe de gamle heltene da DBUB var med på UK-turneen deres i høst, men det ble med et høflig «hello» og «great show».

Ash – «Annabell»

22. Frøkedal: «How We Made It»
(Propeller Recordings)

 

Anne-Lise Frøkedal har allerede laget mange gode siver. Først med Harrys Gym (som min krets hadde et sunt, men usunt, forhold til i mange år), og så som soloartist. Solodebuten «Hold On Dreamer» derimot, kom for to år siden og leverte helt på det jevne (personlig mening). Så hadde jeg da egentlig noen forventninger til denne plata? Eh, ja. Etter tusen år på Youngstorget, eller noe,  så vet man hva man kan forvente, og låtskriver-talentet til Anne-Lise har aldri vært noe å tvile på. Frøkedal, som jeg nå kaller henne, har laget en av mine favorittplater i 2018. Med en blanding av folk, indie, pop, melankoli og deilig synth, så huker denne platen av alle boksene den skal. Vi får hits som «I Don’t Care», «Cracks» og «Paper Tiger», og med de instrumentale sporene «Hybel» (Litt vokal, ok …) og «Spinners», så blir dette fort et aldri så lite mesterverk.

Frøkedal – «How We Made It»

21. Parquet Courts: «Wide Awake»
(Rough Trade Records)

 

Deres stakkato rock blir aldri gammel, og i hvert fall ikke kjedelig. Selv om formatet og sjangeren ikke er noe nytt i seg selv, er det svært få som kan sies å gjøre det samme som Parquet Courts driver med. Det er morsomt og dansbart, samtidig som musikken både byr på motstand og utfordringer for gjennomsnitts-lytteren. Denne gangen har de hyret inn Danger Mouse som produsent, og om det ikke har gjort de mer tilgjengelige, så har i alle fall Parquet Courts fått en ny og mer funky dimensjon de ikke hadde fra før. Mer av dette, takk. Mer av alt. Hele tiden.

Parquet Courts – «Freebird II»

20. Neneh Cherry: «Broken Politics»
(Smalltown Supersound)

 

Jeg har egentlig aldri hatt et nært forhold til Neneh Cherry eller hennes musikk, selv om jeg alltid har visst at hun har vært en kul dame. Jeg oppdaget henne vel først, som så mange andre på min alder, med låta «7 Seconds» tidlig på 90-tallet en gang. Hun er halvsøsteren til artistene Eagle Eye Cherry og Titiyo, og hun er oppdratt av jazz-musikeren Don Cherry som giftet seg med moren hennes da hun var liten. Så ja, det var egentlig det, før noen år tilbake, da jeg begynte å grave litt i katalogen hennes, og samtidig plukke opp nyere ting hun har gjort. Ikke dumt. «Broken Politics» er produsert av en annen gammel helt, nemlig Kieran Hebden, bedre kjent som Four Tet, og er en litt forsiktig, underfundig og flytende plate. Utrolig deilig å sette på på en rolig søndag, samtidig som den gjør seg godt på en lørdag kveld før festen sparkes i gang, eller bare når man skal stenge alt ute på bussen, toget eller flyet.

Neneh Cherry – «Kong»

19. Freddie Gibbs: «Freddie»
(ESGN/Empire)

 

Med en deilig kopi av Teddy Pendergrass sitt ikoniske cover-design, gir Freddie Gibbs oss hans beste utgivelse til nå. For all del, mannen har gitt oss gull tidligere, men det er etter at han bestemte seg å kutte ned antall låter på platene og heller jobbe med flere og mer fokuserte utgivelser, at han virkelig fant formen. Nå har mannen en hel haug med mikstapes bak seg, et par skiver, og hans samarbeid med Madlib er ikke akkurat ræva det heller, men det er noe med den skiva her (og, faktisk, ni låter lange «Fetti» som kom litt etter denne) som gjør at jeg er litt ekstra glad i den perioden Freddie er inne i nå. Låtene er stort sett maks tre minutter også, passer bra for en fyr som fort blir rastløs. Favoritt: «Triple Threat»

Freddie Gibbs – «Automatic»

18. Kacey Musgraves: «Golden Hour»
(Universal / MCA)

 

Nei, jeg var ikke på Musgraves-konserten på Sentrum Scene i oktober, men takket være feeden min i diverse sosiale medier, så hadde jeg god koll på alt som skjedde og hva hun spilte. I alle fall nesten. Men jeg skulle selvfølgelig vært der, all den tid hun har gitt ut et av årets aller beste album. Grensene mellom begreper som country, americana, pop og så videre begynner å bli uklare når man snakker om artister som Kacey Musgraves. Hun har helt klart klart et par føtter godt plassert nede i country-gryta, og hun er fortsatt et godt stykke unna å ta Taylor Swift-steget inn i mainstream pop, men det er klart at det er tydelige kommersielle grep som er tatt på produksjonssiden her. Ikke at det gjør noe, all den tid Kacey skriver helt fantastiske og nydelige låter. «Golden Hour» er en klokkeklar fulltreffer, og hun bekrefter sin posisjon som en av de beste låtskriverne i Nashville om dagen. Mens jeg fortsetter å sveipe meg gjennom bildene fra Sentrum Scene, så minnes jeg den oktober-kvelden i 2013, da vi hadde en liten «meet-and-greet» med samme Musgraves i kjelleren på Rockefeller, før vi så henne på John Dee senere på kvelden. Var fint det også.

Kacey Musgraves – «Butterflies»

17. Israel Nash: «Lifted»
(Loose Music)

 

Ikke la meg utdype hva supersonisk country eller americana er for noe, det har jeg ikke tenkt så mye over, men jeg vet med hundre prosent sikkerhet at det er det Israel Nash holder på med. Ikke bare er det sonisk, men melodiene er også så umiddelbart fengende og rørende at det nesten er til å bli mo i knærne av. Det er ikke like ofte jeg blir blåst i bakken av konsertopplevelser som jeg gjorde i mine yngre, formative år, men da jeg så Israel Nash på toppen av et hustak i Nashville i høst (på det samme hustaket som nesten var tømt for folk fordi det var tomt for øl i baren, for så vidt), var det rett og slett så bra at man kunne ta til tårene. Israel, i tight skinnjakke for anledningen, spilte som om det var titusenvis av folk foran han, og han og bandet blåste sin supersonisk country og/eller americana utover byen som skal være sjangerens fødested. Det er til å bli blank i auga av, ja. At det ikke finnes et eneste dødpunkt på denne skiva, bidrar ytterligere til å plassere Israel Nash på den høyeste pidestallen jeg kan finne i Bydel Østensjø per dags dato. 

Israel Nash – «Lucky Ones»

16. Rae Sremmurd: «SR3MM»
(Eardruma Records/Interscope)

 

Brødrene i Rae Sremmurd er på sitt tredje album nå, og det er ingen underdrivelse å si at hvert eneste ett av dem har vært dritbra. På «SR3MM» gjør de ikke bare som Outkast en gang gjorde og lager et soloalbum hver, de hever lista ørlite, og gir ut et trippelalbum som i tillegg inneholder et «vanlig» Rae Sremmurd-album. Det er så bra det her, og jeg blir så glad når jeg finner sånne artister hvor alt er fett, men det er faktisk krevende å komme gjennom et trippelalbum i disse dager. Spesielt når det skal med på lista her, og i alle fall trenger rundt ti runder på en eller annen streamingtjeneste/fysisk format. Rae Sremmurd-skiva er som forventet – catchy hiphop, drowsy, men sylskarp rapping, og gjester som The Weeknd, Travis Scott og Future. På soloskivene blir vi mer kjent med brødrene hver for seg, der Swae Lee er crooneren og melodimakeren, mens Slim Jxmmi er rapperen i familien. Det er bra det her, skikkelig bra. Men mye info.
Rae Sremmurd feat. Juicy J – «Powerglide»

15. Low: «Double Negative»
(Sub Pop Records)

 

Low er et band som har fulgt meg i godt over femten år, og de lager fortsatt skiver som får meg til å heve bryna og riste på hodet i beundring. Kanskje spesielt med deres siste album «Double Negative». Det hele starter med «Quorum», et slags industrielt mesterverk av en låt, som lett kunne passet inn i de skumleste scenene i Twin Peaks (original-serien). Og det fortsetter slik hele veien gjennom, dystre trommemaskiner, nydelige melodier og de sedvanlige dunkle stemningene. Skremmende vakkert, det tror jeg er en passende karakteristikk.
Low – «Dancing and Blood»

14. Vince Staples: «FM!»
(Def Jam Recordings)

 

«FM!» starter overraskende melodiøst og anthem-aktig til å være Vince Staples, men «Feels Like Summer» funker bra både som en avveksling fra normalen, og en fin overraskelse på nye skiva hans. Han er en av disse rapperne som alltid leverer sylskarpe tekster som faktisk sier noe over klokkerene beats, og det har nesten uten unntak vært nok. Det er sjelden man tenker catchy etter å ha vært gjennom en Staples-utgivelse, men her er det opptil flere låter jeg skal ha med til neste sommers strandfester. Han har også gått for kortere og færre låter denne gangen, og det er åpenbart suksessformelen i år.

Vince Staples – «FUN!»

13. Tony Molina: «Kill the Lights»
(Slumberland Records)

 

Hvis du noen gang har vært i et kjærlighetsforhold med Teenage Fanclub, og samtidig har litt dårlig tid generelt i livet, så er denne skiva akkurat det du leter etter. Tony Molina lager forøvrig alltid plater for de med litt dårlig tid, eller et snev av rastløshet. Altså meg. Noen skrev en gang at du kan høre deg gjennom katalogen til Tony Molina innen du har laget en ferdigpose med pasta, og det er ikke langt fra sannheten. Hans første plate inneholdt 12 låter og var ferdig på 11 minutter, mens hans forrige mesterverk var unnagjort på 8 låter og 10 minutter. Der hvor første albumet var langt opp i gata til alle de som elsker Weezer og powerpop, har de to siste vært fylt med akustisk, deilig pop. Enormt korte låter, men det er helt umulig å ikke deise pladask i bakken når de kommer på. Catchy, fint, enkelt og pop. Tony Molina, for en helt vilt nydelig fyr.

Tony Molina – «Nothing I Can Say»

12. Damien Jurado: «The Horizon Just Laughed»
(Secretly Canadian)

 

Første gang jeg så Jurado live var i Stockholm for 13-14 år siden. Han hadde barbert hode, Dr. Martens-boots, bukseseler over en rutete skjorte, og en kropp som tilsa at han kunne banke livsskiten ut av deg. Men, så startet han med å beklage at han kom til Europa så sjelden fordi han hadde så fryktelig flyskrekk, og han måtte avslutte en låt midt i fremføringen fordi han ikke klarte å fullføre den uten å begynne å grine. Da skjønte man raskt at dette var en myk mann med følelsene utenpå bukseselene og den trange rødrutete skjorta. Det er over 20 år siden han debuterte, og en liten evighet siden mesterverket av en låt «Ohio» kom ut, men Damien Jurado klarer fortsatt å få meg til å holde kjeft og bare lytte. Jeg klarer ikke helt å rangere «The Horizon Just Laughed» blant de andre skivene i katalogen hans, til det er det for mange plater og for mye bra, men den rager høyt der oppe.

Damien Jurado – «Over Rainbows and Rainier»

11. Shame: «Songs of Praise»
(Dead Oceans)

 

Et erkebritisk punkband, er det det verden trenger nå? Det var ikke det første jeg tenkte på da jeg våknet i 2018, men ettersom punken alltid står sterkt hos unge Milde, var det ikke tvil om jeg skulle sjekke ut denne gjengen fra London. De spilte et par gigs i Oslo i 2017 allerede, men jeg mistenker at jeg har sluttet å gå på konserter, så jeg fikk ikke satt meg ned med bandet før skiva kom. Det er seige riff og arbeiderklasse-stemning over hele skiva, og Charlie Steen, den 20 år gamle vokalisten, har allerede uttalt at glansbildet av den moderne rockestjerne gjør han kvalm. Vanskelig å ikke være enig i det, for så vidt. Jeg klarte altså ikke å se bandet da de var i Oslo, men da jeg var i Austin i våres fikk jeg endelig sett de unge britene. Et par låter inn i settet kaster Steen seg ut i publikum, i bar overkropp og rosa cowboyhatt, mens han skulle jule opp noen oppviglere. Han nektet å spille videre før de som sko folk forsvant. Vi som stod bakerst (så klart), ser en liten møkkagjeng snike seg fnisende ut av konsertstedet kort tid etter. Helt til slutt, «One Rizla» – for en låt.   

Shame – «One Rizla»

10. Altin Gün: «On»
(Les Disques Bongo Joe)

 

Dette bandet hadde jeg aldri oppdaget om ikke en kollega hadde sett de på en festival i Danmark og deretter spilt de ustanselig på kontoret. For en nydelig oppdagelse! Bandet er bosatt i Amsterdam, Nederland, men har tyrkisk bakgrunn og spiller deilig psych-inspirert rock/folk. Dette er også et av disse banda jeg ikke vet så mye om, jeg har bare lyttet og lyttet uten å tenke på at jeg kanskje skulle skrive noe om plata på slutten av året. Eller, kanskje og kanskje, det var vel klart ganske tidlig at denne kom til å komme høyt på årets liste. Du tenker kanskje at tyrkisk folk-rock ikke er noe for deg, men da gir du deg selv et lite klaps i bakhodet, og så setter du på denne skiva her. Du vil nesten garantert få deg en ny favoritt.

Altin Gün – «Tatli Dile Güler Yüze» (Live on KEXP) 

9. Rolling Blackouts Coastal Fever: «Hope Downs»
(Sub Pop Records)

 

Jeg klarer fortsatt ikke å stokke ordene i navnet riktig, selv om jeg har forsøkt meg på tunge-gymnastikken hundrevis av ganger, men selve musikken har vokst på meg hver eneste gang jeg har gitt skiva sine fullt fortjente runder. I utgangspunktet var jeg ikke veldig imponert da min venn Jørgen kom viftende med dette jangly popbandet fra Australia. Og akkurat det fikk meg til å tvile på min sinnstilstand der og da, all den tid jeg og Jørgen stort sett har identisk musikksmak. I alle fall når det handler om vindskeiv og catchy popmusikk. Men tiden leger alle sår, om enn ikke sinnstilstander, og etter hvert var jeg langt inne i universet til Rollout Coastfever Blacksters. Jeg er jo en av disse folka som savner Go-Betweens litt mer for hver dag som går, og disse ungfolene fra Melbourne klarer faktisk å dekke en del av behovet. Sylskarpe gitarriff, melodier og refrenger som graver seg dypere og dypere inn i bevisstheten, i alle fall hvis du lar dem gjøre det, og et driv som får rockefoten til å fare av gårde. Ikke så mye som bassisten i bandet da, for da vi så bandet live i Leeds i høst var det ingen som trampet takten med høyere kneløft enn han. Jeg tipper han tramper fortsatt, for det er lett å la seg rive med av Rolling … ja, dette bandet. Favoritt: «Bellarine».

Rolling Blackouts Coastal Fever – «Talking Straight»

8. Hot Snakes: «Jericho Sirens»
(Sub Pop Records)

 

Hot Snakes har vært borte noen år nå, nærmere bestemt 12 år, men når «I Need A Doctor» sparkes i gang fra deres nye album «Jericho Sirens», føles det ikke som de har hatt pause i det hele tatt. Det smeller til, Rick Froberg synger som han er tjue år gammel, og låtene er like vitale, brutale og drivende som de var på «Suicide Invoice» fra 2002. Nå er jo jeg en mann i min beste alder selv, men det føles ekstremt forfriskende å gå rundt i byen med denne skiva på øret. Det føles nesten som jeg er tjue år igjen, men bare nesten. Og så er det godt å vite at disse gutta er elleve-tolv år eldre enn meg. Det er håp!

Hot Snakes – «Six Wave Hold-Down»

7. The Internet: «Hive Mind»
(Columbia Records)

 

The Internet er noe av det deiligste jeg kom over i år, tror jeg. Jeg har for så vidt merket meg de tidligere utgivelsene deres, og Syd, vokalisten i bandet, var representert med soloskiva si på denne listen i fjor, men det var først i år jeg tok på headsettet og lyttet, da. The Internet er et mer organisk band enn navnet deres skulle tilsi, og tankene dras lett til kontemporære artsfrender som The Roots, men av en eller annen grunn tenker jeg også ofte på Sly and the Family Stone når jeg hører på «Hive Mind». Ikke at de kan sammenlignes direkte med noen av to jeg nettopp nevnte, men man hører hele tiden at de har hentet noe her og noe der. Det er nesten som at det er spillinga som fascinerer meg her, men så er det tross alt spor som «Mood», «La Di Da» og «Come Over» som gjør at skiva fester seg så voldsomt. Perfekt lydspor for en romantisk middag for to, eller en generelt deilig søndag.

The Internet – «Come Over»

6. IDLES: «Joy as an Act of Resistance»
(Partisan Records)

 

Et erkebritisk punkband, er det det verden trenger nå? Dette spurte jeg meg selv under omtalen av Shame over her, men TO erkebritiske punkeband? Joda, vi trenger faktisk det også. Shame og IDLES har gitt ut to av årets aller, aller beste skiver, og lenge var jeg usikker på hvem av dem jeg skulle plassere høyest opp på lista. Jeg har hørt like mye på begge to, og er like fascinert av begge, så i realiteten er de likestilte. Bristol-punkerne kommer allikevel et lite knepp høyere opp, bare fordi jeg syns de er ørlite smartere i låtoppbyggingen her og der, og fordi jeg mistenker at han vokalisten er klin gæren. Hvis det gir plusspoeng, da? Vi får late som det gjør det akkurat her. Dette er andreskiva til bandet, og formkurven peker rett opp. Blir dritgøy å se de på Øya i sommer. Favoritt: «Danny Nedelko»

IDLES: «Great»

5. 6lack: «East Atlanta Love Letter»
(LVRN / Interscope Records)

 

Første gang jeg hørte denne skiva ble jeg direkte rørt, men kanskje ikke på samme måten som 6lack og gjengen hans blir det. For joda, tekstene er hjerteskjærende på sin måte, men de er allikevel ikke noe jeg kan relatere særlig til. 6lack har mest sannsynlig et ganske mer avansert sjele- og kjærlighetsliv enn meg, i alle fall slik jeg tolker det, men stemningen som ligger over hele skiva er så dunkel, fin og dyster at jeg umiddelbart kastet meg med hodet først inn i hele smørja. Tematikken er uansett veldig grei å leve seg inn i. Tittelsporet, med Future som gjesteartist, er kanskje noe av det flotteste jeg har hørt i år. Helt uten sammenligning tar den kanskje plassen som «Say Something Loving» av the XX hadde på samme liste i fjor. Så skjørt, så ærlig og så fordømrade fint. Ja, denne plata er rett og slett dritfin. Og jeg har ikke prøvd det selv, men mistenker at denne plata passer perfekt når man kjører gjennom byen i de sene nattetimer, helt alene, mens regnet fosser ned ute. Push play -> Repeat.

6lack feat. J. Cole – «Pretty Little Fears»

4. Kurt Vile: «Bottle It In»
(Matador Recordings)

 

Kurt Vile, altså. Så lite innovativt det egentlig er, men så bra og uimotståelig det blir hver eneste gang. Han er så laidback og lazy, at man praktisk talt kjenner weed-lukta sige ut av høyttalerne, men samtidig så fokusert og melodiøst at man skjønner at dette er en fyr som mener alvor. Jeg er litt usikker på hvor mange album han har gitt ut nå, men mistenker at det i alle fall må være ni-ti. Det er mange godbiter i katalogen hans, men jeg mener dette er det store mesterverket. Kanskje sammen med «Smoke Ring For My Halo» og «Walking On A Pretty Daze». Favoritten på skiva er nok «Yeah Bones», men hjørnesteinene er de tre låtene på ti minutter, «Bassackwards», tittelsporet «Bottle It In» og «Skinny Mini». Tre monumentale verk, som blir ryggraden til hele skiva. Mannen er i form, det merkes.

Kurt Vile – «Loading Zones»

3. Khruangbin: «Con Todo El Mundo»
(Night Time Stories Ltd.)

 

Dette er kanskje bandet som har fascinert meg mest de siste to årene. Jeg gikk glipp av deres konsert på Mono i 2017, men har hørt ustanselig på debutskiva deres siden. Da dette lille mesterverket dukket opp i min lokale streamingtjeneste tidlig, tidlig i 2018, var det kjærlighet ved første blikk. Det er pop, det er blues, det er psykedelia, det er world, og det er instrumentalt, ikke minst. Ikke festmusikken du ser febrilsk etter på vodka og Redbull-vorspiel, for de av dere som fortsatt holder på med sånt, men en skive som passer til omtrent alt annet. Noen i bandet er basert i Houston, andre i London, og de lager musikk over Skype. Det er så mye forskjellige inspirasjonskilder her, være seg Karibia, India, Thailand, at det bare er å kaste seg hodestups ut i deres univers. Bandnavnet betyr ‘et fly’ på thailandsk, og beskriver egentlig ganske godt det du får høre. Vær så god.

Khruangbin – «Cómo Me Quieres»

2. King Tuff: «The Other»
(Sub Pop Records)

 

King Tuff har alltid vært et slags sidekick i min bok. Ikke for å snakke han ned på noen som helst måte, jeg kjøpte forrige skiva hans på vinnnnyl liksom, men han er nå engang gitaristen til Ty Segall. Sist jeg så Segall i Oslo, så hadde han King T på gitar og Mikal Cronin på bass. Skjønner jo at det blir stemning da! Uansett, da jeg hørte de første dryppene fra «The Other», så skjønte jeg sabla kjapt at dette kom til å bli en av årets beste skiver. Det lange, seige tittelsporet er mesterverket her, ingen tvil om det, men også «Circuits In the Sand», «Psycho Star» og «Thru the Cracks» er solide høydepunkter. King Tuff er nok en slacker av rang, men gudskjelov skriver han låter mens han chillern.

King Tuff – «Psycho Star»

1. The Nude Party: «The Nude Party»
(New West Recordings)

 

Wow, for en fest dette er! Gode, gamle rocke-riff, pub-refrenger og enkle vendinger. Det ble fort klart  at dette skulle bli en av skivene som hang med helt til slutten i år, og nå lander den stødig på førsteplassen.  Når man pøser gjennom «The Nude Party» for ørtende gangen den der helga hvor alt er gøy, da er det lett å trykke dette lille, haltende mesterverket tett til hjertet. Du blir sakte men sikkert dratt inn i universet til North Carolina-bandet, men etter låt nummer tre, «Chevrolet Van», er det ingen vei tilbake. Om du ikke er sjarmert, musisert eller solgt innen den tid, så er det ikke noe håp. Du er vaksinert mot god, tilbakelent stemning. Synd for deg, da. Garasjerock, sørstats-folk, indie-rock, sekstitalls-vibber, og alt annet som er gött. Nude Party er plutselig ditt nye favorittband. Jeg var så heldig å se de to ganger i Nashville under årets «AmericanaFest», og de bekreftet alle fordommene jeg nevner over; de er helt sjukt bra.

The Nude Party – «Chevrolet Van»

Kevin Morby: «Singing Saw»

Kevin Morby: «Singing Saw»

Kevin Morby AcaSom ekvivalenten til en purung Richard Hawley lister Kevin Morby seg sakte men sikkert inn i den norske folkesjela. Dessverre for han, er det ikke noen av de kjøpesterke norske småbarnsforeldrene som engang enser den lille mannen i anorakk, som soser rundt i skogene i utkanten av Los Angeles.

Nå skal jeg verken skylde på den norske folkesjela, eller anorakken til Kevin Morby for at han ikke fikk muligheten til å slå gjennom hos Skavlan i sesongen som gikk, men hadde han fått den «riktige» terningkast seks-anmeldelsen til den «rette» tiden, og hadde han fått «rett» eksponering i de «riktige» tv-showene her til lands, så hadde fyren kunne vært med på «Allsang på Grensen» i flere år fremover.

Jaja, det er lov å male med bred pensel i dette forumet, og det skal jo litt til i dagens musikalske landskap å slå gjennom på den store scenen. Men, poenget med min lille «rant» over her er at Kevin Morby har laget et album som burde slått ned bredt i de tusen hjem, men som ganske så sikkert ikke gjør det. Det er vakkert, det har fått ei litta «hype» i Pitchfork, og lytteren får en nydelig opplevelse gjennom alle de ni låtene på «Singing Saw».

Kevin Morby har en CV som kanskje bare jeg kan elske, men siden jeg er eneste taler i salen så er det ikke tvil om at den er ganske fantastisk. Han spilte i et av mine favorittband, The Woods, fra 2009 til 2012, og det var det som første vekket min interesse for fyren. Han ga seg dog før de to siste skivene, som jo er høydepunktet ved … alt i verden, men samtidig som han spilte der, delte han leilighet med Cassie Ramone fra Vivian Girls, og sammen dannet de bandet The Babies. Kanskje ikke akkurat det beste bandet, men Vivian Girls er også en av mine favoritter, og samtidig ga Cassie Ramone ut et av de fineste julealbumene på lang, lang tid i fjor. Sammentreff, si.

«Singing Saw» er et behagelig og hudløst album, og det er nettopp dette som gjør det så vakkert. Verken artist eller lytteren kan gjemme seg bak noe her. Morby er like herlig tilbakelent og sløv som bare Kurt Ville kan klare, men samtidig så har han en tilstedeværelse som vår venn Vile aldri kunne klart å fått frem (Don’t do drugs, kids!). Vi får et par låter med fullt komp («I Have Been To The Mountain» og «Dorothy»), og det gir oss gudskjelov et lite pusterom, all den tid resten av skiva forsøker å ta pusten fra oss med ren skjønnhet. For det er vakkert det Kevin Morby driver med her, det er nesten uutholdelig. Han vet det sikkert ikke selv en gang, men han har laget et album som balanseres så perfekt, som holder lytteren i ørene fra start til slutt, og som sakte men sikkert sørger for at du blir forelsket i han. Dette albumet kan lett brukes til å forføre noen, det funket på meg.

Kevin Morby: «I Have Been To the Mountain»

ÅRETS BESTE 2015

Jeg kan da ikke være dårligere enn noen som helst, så her kommer mine favoritter fra året som har gått. Mye er glemt, selvfølgelig, men det er gudskjelov mange år siden jeg sluttet å bekymre meg over alle de tusen skivene jeg ikke har fått med meg i løpet av musikkåret som har gått.

Jeg startet med en liste på 10 skiver, økte kjapt til 20, og satte så streken ved 30. Så … her kommer de 40 beste skivene fra 2015. Ganske mange, tenker du kanskje, men de er til gjengjeld skikkelig gode.

40. Millencolin:«True Brew»

(Softcore Inc./Epitaph Records)

Millencolin

Millencolin True BrewHer er en gammel kjenning som måtte med på lista. Jeg elsket Millencolin da jeg jeg vokste opp, og slukte praktisk talt alt som kunne plasseres innenfor skate-punksjangeren. Forkjærligheten for sjangeren og bandet har ikke nødvendigvis svunnet så mye, men jeg skal innrømme at jeg har utforsket en del flere kriker og kroker i musikkverdenen siden den gang. Det er nok noe av grunnen til at jeg ikke har slukt de siste skivene deres like rått, men denne gangen var jeg i riktig modus igjen. Mentalt hørte jeg på skiva da jeg tryna etter et mislykket forsøk på en enkel ollie i Vestby på 90-tallet, men rent fysisk satt jeg med rutete skjorte, Fred Perry-genser og tjente penger på voksenjobben min i et forseggjort lofts-kontor i Oslo sentrum. Det er de samme fire svenskene som spiller på «True Brew» som det var på «Tiny Tunes» fra 1994, og hverken klesstil, utseende eller sjanger har forandret seg veldig. Noen ganger er det helt greit.

Millencolin: «Bring Me Home»

39. Chris Stapleton: «Traveller»

(Mercury Records/Universal)

Stapleton

Stapleton TravellerDeler av den moderne amerikanske countryen er så overdrevent amerikansk at det fort kan bli for mye for enhver. Jeg har ikke noe problem med å se det argumentet, tvert i mot. Cowboyhatter, bredbente gitarhelter og enda bredere sørstatsdialekter kan jo fort bli litt parodisk i lengden. Men, det er allikevel noen som klarer å levere eksepsjonelt bra både på det visuelle og det musikalske. Man kan jo nevne (i fleng?) Brad Paisley, Jason Aldean, Kacey Musgraves, Eric Church +++. Sistemann ut er Kentucky-mannen Chris Stapleton. Han har saumfart gatene og studioene i Nashville i mange år, og i musikerkretser er han godt kjent som låtskriver og studio-musiker. Under årets CMA Awards gjorde han derimot rent bord med sitt denutalbum, samtidig som han fremførte en country-/soul-duett med selveste Justin Timberlake. Han albumdebuterer i en alder av 38 år, men har selvfølgelig masse mer bagasje enn dette ene albumet. En fantastisk plate fra den skjeggete, «nye» country-artisten. Ærlig, nedpå, ovenpå og rett fra, og i, hjertet. My man.

Christ Stapleton: Tiny Desk Concert

38. Titus Andronicus: «The Most Lamentable Tragedy»

(Merge Records)

Titus Andronicus

Titus Andronicus The Most LamentableTitus Andronicus er en tragedie, rett og slett. Av William Shakespeare. Det er også et av de feteste rølpe-/pubrock-bandene som frekventerer stereoen min i tide og utide. De er et «no bullshit»-band, og skriver om de store tingene ved bruk av de enkle grepene. Patrick Stickles (det er tross alt han som er drivkraften og det kreative lokomotivet bak Titus Andronicus) har tidligere laget et album om borgerkrigen med utgangspunkt i sitt eget liv, og «The Most Lamentable Tragedy» er ikke noe mindre ambisiøst. Albumet er en gedigen rock-opera i fem akter, som følger «helten» i historien sin kamp mot nevroser og psykoser, som – ekte snakka – kun er er en fortelling om Stickles’ egen kamp mot manisk depresjon. Det er storslått, det er løst, det er godt og det er vondt. Titus Andronicus er et band som får så godt som null omtale her hjemme, men de hadde fortjent i alle fall 100 prosent mer. Her har dere litt, det er da noe.

Titus Andronicus: «Act II: Beside Himself»

37. Waxahatchee: «Ivy Tripp»

(Wichita Recordings/PIAS)

Waxahatchee

Waxahatchee Ivy PillKatie Crutchfield fra Birmingham, Alabama er Waxahatchee. En artist jeg egentlig ikke kjente så godt til, bortsett fra at jeg hadde sett navnet hennes nevnt noen ganger på diverse blogger rundt om. Når jeg hører på «Ivy Tripp» får jeg assosiasjoner til veldig mange ting, og min store forkjærlighet for «jenteband» fra midten av 90-tallet som Veruca Salt, That Dog, Belly m.m. fikk en liten revival på de første gjennomlyttingene. Dette er ingen direkte sammenligning med de nevnte bandene, men de mest punka låtene til Waxahatchee gjør meg rett og slett litt yr. Om det er lov å si. Ellers på skiva er det mye klassisk soveroms-indie. Naivt og low key, selvfølgelig, men allikevel fint, vakkert og en skive som lett kunne kommet lenger opp på lista. Den dukket dessverre opp litt for sent på radaren til unge, lovende Milde i år.

Waxahatchee: «Under A Rock»

36. Peach Kelli Pop: «Peach Kelli Pop III»

(Burger Records)

Peach

peach_kelli_pop_-_iii_cover_sm_4Burger Records er en av de ypperste leverandørene innen skranglete, sjarmerende og moro punk/rock/pop. Derfor kommer det heller ikke som noen overraskelse at Peach Kelli Pop har gitt ut fest av en plate, med enkle, upretensiøse og catchy poppunk-låter med naive tekster om sjampo, nakenbading og flaggermus. Dette er Allie Hanlons (bandets eneste (?) medlem) tredje album, men det var ikke før i år jeg helt tilfeldigvis ramlet over henne. Rent metaforisk, vel og merke. Hun dukket opp på en av mine handleturer inne på Internett-shopen til Burger Records. og jeg kjøpte like godt det jeg fant. Dette var starten på et (forhåpentligvis) langt forhold. Det kan aldri bli for enkelt for Peach Kelli Pop, og der er vi ganske like, vi to. En god kombo.

Peach Kelli Pop: «Princess Castle 1987»

35. Natalie Prass: «Natalie Prass»

(Spacebomb Records)

Prass

UntitledNatalie Prass albumdebuterte helt i starten av året med en perle av en popplate. Hun har ikke gjort seg særlig bemerket tidligere, men hun hadde en liten periode som korist og keyboardist i bandet til sjølvaste Jenny Lewis. Natalie Prass er ikke veldig ulik Jenny Lewis i stil og utrykksform, noe som alltid er et stort pluss (prøver å skjule min elsk for Jenny Lewis svært dårlig her … skjønner det), men Prass er nok hakket mer svevende og drømmende. Vi får servert nydelige poplåter og store stryke- og blåsearrangementer, samtidig som soundet er enkelt og naturlig. Røddig debut av unge (Ferrari) Prass.

 

Natalie Prass: «Bird of Prey»

34. Low: «Ones and Sixes»

(Sub Pop Records)

Untitled6

LowJeg ramlet egentlig av «Low»-vogna for mange år siden. Jeg er litt usikker på hvorfor, for det er ikke noe å usette på bandet, men tipper det rett og slett var fordi det var så mye annet å høre på. Joda, du kan sikkert argumentere for at bandet er for saktegående, at de gjentar seg selv, eller, om du har en virkelig dårlig dag på jobben, at dette rett og slett er kjedelige greier. Men, det er det ikke. Low er storslått, meditativt og vakkert. Det er tunge og mørke harmonier, ledet av en monoton og meditativ rytmesesksjon, mens vokalen maner til både sorg og glede. Som du skjønner, selv om «Ones and Sixes» kan virke noe ensformig, så ligger det utrolig mye spennende under overflaten. Dette er kanskje det beste albumet de har gitt ut siden det fantastiske «Trust» fra 2002, og det er godt skussmål.

Low: «No Comprende»

33. Ought: «Sun Coming Down»

(Constellation)

Ought

homepage_large.2dff0bfcDet relativt ferske Montreal-bandet Ought (dette er deres andre skive) vekker minner fra en svunnen tid. Ikke at det var så utrolig lenge siden jeg hadde en av mine mange postpunk-perioder, men det er noen år siden Gang Of Four og Mission of Burma herjet klubbene i Leeds og Boston. Det er stakkato, det er monotont, men samtidig setter låtene seg kjapt og viser at Ought både har de gode melodiene og den rette attityden. Jeg plukket opp denne litt seint på året dessverre, og det er nok grunnen til at den er såpass «langt ned» på lista (alt her er jo dritbra, menneh …). Et par måneder til på baken og den kunne lett ha sneket seg inn blant de ti beste. Det var faktisk en ganske lang periode da jeg gikk rundt og antok at Ought var en gjeng unge briter, men bandet holder til i den fransk-kanadiske storbyen Montreal. Så feil kan man ta. Av mer «moderne» band, er det vel innafor å dra Parquet Courts-kortet. Regner med at det er vokalen som dytter meg  den retningen. Potensielt nytt favorittband, folkens. Vær så god.

Ought: «Sun’s Coming Down»

32. The Tallest Man on Earth: «Dark Bird Is Home»

(Dead Oceans)

Tallest man on earth

tmoe_coverart_sq-e68bed2c7b94efc7705b69a3e7abf54e3dec2d01-s300-c85Skulle jeg ha vært helt ukritisk hadde alle The Tallest Man on Earth-skivene kommet på førsteplass hvert år de var aktuelle. Men, sånn er jo ikke verden. Kristian Matsson lager helt fantastiske låter og skiver, og han er en vanvittig god gitarspiller. Ikke at det er det første man legger merke til når man hører «Dark Bird Is Home», han er for god til å briefe, men du hører at man kan sitt fingerspill. Når han i tillegg er sjukt kjekk og relativt mediesky, så er det vanskelig å ikke bli fascinert av den «unge» svensken. Ikke at jeg har en man-crush på fyren … (well, yes i do). Det er ikke voldsomt varierte greier han leverer, men det er heller ikke nødvendig når det er såpass bra. Låter som «Sagres», «Darkness of the Dream» og «Slow Dance» kunne jeg gjerne hørt på for alltid. Men, det må alltid være et «men», fire skiver inn i sin musiker-karriere, er jeg veldig spent på å se hvor han går neste gang. Jeg krever ikke at fyren revolusjonerer noe som helst, men gi meg gjerne noe nytt. Eller ikke, du kommer på lista uansett.

The Tallest Man On Earth: «Darkness of the Dream»

31. Panda Bear: «Panda Bear Meets the Grim Reaper»

«Domino Recordings»

Panda Bear

Layout_11_A_FINAL_CorrJeg har for vane å annonsere at mye er «verdens beste» veldig fort og veldig utidig, så jeg er ganske sikker på at jeg slo fast at dette var verdens beste plate ikke lenge etter at den kom. Ikke veldig langt fra sannheten, selvfølgelig, men det var allikevel et par skiver som sneik seg før vår venn fra Baltimore i år. Som jeg skrev om Tallest Man On Earth, så er heller ikke Panda Bear så veldig opptatt av å fornye seg. Men igjen, jeg merker at jo mer jeg skriver det, jo mer uvesentlig er det at artister absolutt skal utvikle/forandre seg. Touché. Det å forsvinne inn i musikken til Noah Lennox (som han heter) er så nære en syretripp jeg orker å komme, og det føles ikke overraskende ganske fantastisk. Ikke at jeg har noen som helst erfaring med nevnte narkotikum. Panda og bandet hans, Animal Collective, har alltid vært i et annet univers enn oss andre, og der har de skapt noe helt eget. Det er suggerende, schizofrent, catchy og harmonisk, og selv om man aldri helt klarer å plassere det man hører, er det umulig å ikke la seg rive med. Det må da være et godt tegn. Innta med måte.

Panda Bear: «Boys Latin»

30. Dawes: «All Your Favorite Bands»

(HUB Records)

Dawes

dawes-all-your-favorite-bands-album-streamDet kom ikke som noen overraskelse at Dawes sneik seg inn på lista i år. De har levert solid americana i mange år allerede, og de er trofaste leverandører av den såkalte «godfølelsen». Bandet har finpusset det etterhvert så lett gjenkjennelige Laurel Canyon-soundet, og for en fyr som er forelsket i alt som har å gjøre med California, vestkysten, og ikke minst, Laurel Canyon, så må jo dette sies å være rett opp i min gate. Det er tilbakelent, det er umiddelbart, og man kan praktisk talt føle vinden i håret i det cabrioleten suser forbi Palm Springs på vei ut i ørkenen ved Joshua Tree. Jada, det er min drøm, men den burde da vært universell? «All Your Favorite Bands» er deres beste album til nå, og videoen til tittellåta er vel verdt en titt den også. Mange «kjente fjes» som dukker opp der. Enjoy.

Dawes: «All Your Favorite Bands»

29. Colleen Green: «I Want To Grow Up»

(Hardly Art)

Colleen Green

colleengreen_lp2Nok en gang er det min forkjærlighet for jenteband fra 90-tallet som spiller meg et puss. Eller, et puss er det så absolutt ikke, men det er vel heller nostalgien og glemte følelser som blusser opp når disse skivene passerer på min vei i 2015. Waxahatchee har allerede vært nevnt, og Colleen Green plasserer seg rett inn i samme kategori. Det er vanskelig å ikke like de catchy poplåtene til Colleen Green, og skal jeg bruke en sammenligning, dog en noe smal en, så må det være gode gamle That Dog, eventuelt en litt mer poppa OG punka utgave av Best Coast. For å understreke hvor kul Colleen Green er, så kan jeg nevne at hun kalte debutskiva si «Milo Goes To Compton», oppkalt etter debutskiva til et av mine virkelige favorittband, Descendents. Hun gjør også en finfin cover av «Good Good Things» på samme skive. Kul dame, god musikk.

Colleen Green: «TV»

28. Joanna Gruesome: «Peanut Butter»

(Turnstile)

Joanna Gruesome

Joanna Gruesome PeanutFire flate, gode refrenger og så mye fuzz på gitaren som mulig. Hvorfor gjør ikke alle bare sånn? Det må jo være den enkleste formelen på lage relativt fete låter på løpende bånd. Allright, jeg setter det på spissen her, men Joanna Gruesome følger en formel som mange har brukt før, og det funker. Band som Pains of Being Pure at Heart, Veronica Falls, Spook School og Los Campesinos! har gjort det med hell tidligere (Pluss en hel haug med flere, selvfølgelig, Dinosaur Jr., Wavves, Cloud Nothings, Jay Reatard +++), og nå føyer altså Cardiff-bandet seg inn i rekken med et strålende album. Deres andre, forøvrig. Jeg avskriver stort sett alltid band som har et såkalt «fjollenavn», men av en eller annen grunn syns jeg Joanna Gruesome funker. Lurer på hva Jonanna Newsom syns (Dere kan jo spørre henne lenger ned her).

Joanna Gruesome: «Last Year» (Audio)

27. Deerhunter: «Fading Frontier»

(4AD)

Deerhunter

Deerhunter_-_Fading_Frontier_album_artworkBradford Cox har mye bra på CV-en. Han har laget flere strålende album både med Deerhunter og sitt andre soloprosjekt (Deerhunter er tross alt hans band), Atlas Sound, og i det siste har han klart å hisse på seg Billy Corgan fra den falne storheten Smashing Pumpkins. Om det ikke er en bragd, så er det i alle fall fryktelig stas. Deerhunter har alltid hatt en liten hang mot å lage popmusikk, men sammen med Atlas Sound har det alltid vært en mystisk «quirkyness» over soundet deres, som sikkert har støtt fra seg flere enn det har omfavnet. Jeg personlig har alltid vært fan, men bruker ofte litt tid på å sette meg inn i Cox’ univers. På «Fading Frontier» er Cox’ på sitt aller mest kommersielle, og det kler både han og musikken godt. At han kunne lage gode melodier har det aldri vært noen tvil om, selv om han hater popmusikk-bransjen, men her kommer det for en gangs skyld godt frem.

Deerhunter: «Breaker»

26. Rae Sremmurd: «SremmLife»

(Eardruma/Interscope Records)

Sremmi

1417540918_rae_sremmurd_sremm_life_front_cover_re_14Jeg har hørt på hiphop siden jeg var en liten spjæling, men jeg har av en eller annen merkelig grunn aldri vært komfortabel med å skrive noe saklig om musikken. Mulig jeg bare føler at jeg ikke har nok kunnskap til å legge ut om fete beats og bra flow, som jeg garantert ikke har, men jeg tror det rett og slett er så enkelt som at jeg er en hvit mann som pusher 50 langt inn til beinet. Uansett, når jeg kommer over noe jeg liker, så sluker jeg det rått. Som jeg gjorde med debutskiva til de brødrene Aaqui og Khalif Brown i Rae Sremmurd. Jeg tror jeg har samme tilnærming til hiphop som jeg har til popmusikk. Jeg trenger en «catchyness», jeg trenger en flyt (Eh, snakker vi FLOW her?) og jeg trenger noe som ikke er produsert i hjel. Jeg veit, innerst inne har jeg vel en gammel indie-holdning til musikk, men jeg kan fortsatt like min Britney, Kanye og The Killers. Så klart. Rae Sremmurd er treigt og stakkato, samtidig som de er catchy og funny. Det er lett å ha det moro til denne skiva, og den smeller godt i headsetet når man stirrer tomt ut av bussvinduet. Det er ikke SÅ langt fra Tupelo til Ekeberg.

Rae Sremmurd: «This Could Be Us»

25. Jamie XX: «In Colour»

(Young Turks Recordings)

Untitled

Jamie_xx_-_In_ColourAllsidig må være noe vi kan kalle musikken på «In Colour». Jamie XX fremstår stort sett som en stille fyr, han stirrer stort sett ned i bakken når han snakker, og han går alltid i de samme klærne. Svart bukse, svart skjorte, svarte sko. Alltid. Han snakker gjennom musikken, og snakker direkte til deg. Du har de tunge, rene DJ-/dubstep (ingen bruker det uttrykket lenger, sier han i et intervju)-låtene, som «Gosh», «Sleep Sound» og «Hold Tight», du har de mer pop-orienterte «The XX»-aktige låtene som «Stranger In A Room» og «Loud Places», og du har, ikke minst, den soul-samplende, grime-aktige, «I Know There’s Gonna Be (Good Times)». En fantastisk låt hvor han har fått med seg Young Thug og Popcaan på versene. «In Colour» er en god blanding låter, som allikevel sitter som en bombastisk helhet når du pløyer gjennom albumet fra start til slutt. Jamie XX har blitt DJ-stjerne over natta (Ikke over natta, men la oss si det for historiens skyld), men Jamie Smith fra London er fortsatt han stille gutten som øver seg på turntables-ene han fikk av onkelen sin som liten gutt. Han fyren som skater de samme gatene hver kveld med kompisene, og som stikker tilbake til øvingslokalet etter å ha remixet Alicia Keys og Ellie Goulding, hvor barndomsvennene Oli og Romy fra The XX venter på han. De skal lage ny skive, som de alltid har gjort.

Jamie XX: «I Know There’s Gonna Be (Good Times)» feat. Young Thug & Popcaan

24. Cassie Ramone: «Christmas In Reno»

(Burger Records)

Cassie Ramone

Cassie Ramone RenoEn juleplate på lista, sier’u? Så klart. Her i familien har juleplater en helt særegen posisjon, og hele desember går det i alt fra The Bands «Christmas Must Be Tonight» til «I Want An Alien For Christmas» med Fountains of Wayne. Høytiden skal da være godt for noe, si. Cassie Ramone spilte tidligere i et av mine favorittband, Vivian Girls, og etter at de la ned instrumentene har jeg fulgt karrieren til alle de tre jentene nøye. Da tenker jeg først og fremst på på Kickball Katy (La Sera), Ali Koehler (Vokalist i Upset, som også ga ut et strålende album i år) og Cassie Ramone, selve kjernen i støypop-trioen. Det har vært relativt stille fra Cassie Ramone siden oppløsningen av bandet. Hun har gjort noen skiver med The Babies, og hennes første soloalbum fikk ikke all verden med oppmerksomhet. I år kommer hun derimot med den sjarmerende juleplaten «Christmas In Reno», hvor hun gjør sine helt egne versjoner av kjente julelåter som «Wonderful Christmastime» av Paul McCartney, «Little Saint Nick» av Beach Boys og Nat King Coles «The Christmas Song». Skranglete, sjarmerende, naivt. Kall det hva du vil, men jeg får i alle fall julestemning av dette.

Cassie Ramone: «Run, Run Rudolph»

21. Laura Marling: «Short Movie»

(Virgin Records)

Untitled

7af7acd9

Til å bare være 25 år gammel har Laura Marling utrettet ganske mye bra. Hun ble nominert til Mercury Price for debutplaten, skive nummer to OG skive nummer fire, og i 2011 vant hun Brit Awards som «Beste kvinnelige utøver». En pris hun også var nominert til i 2012 og 2014. Phew, populær dame det der. Hun ga ut debuten da hun var ca. 18, og siden har hun spilt og pusset frem et folk-uttrykk som er, om ikke unikt, så i alle fall hennes eget. «Short Movie» er hennes femte album, og hennes mest komplette så langt. Jeg er fan av alle utgivelsene hennes, for all del, men det er moro når man hører en artist som begynner å finne sin plass. Fra ung, prøvende tenåring, til fullvoksen artist på åtte år. Tenk hvor mye godt vi har i vente da, dama er tross alt bare 25.

Laura Marling: «Gurdijeff’s Daughter»

22. Grimes: «Art Angels»

(4AD)

Untitled

b91c652ff948fbfa4ec34ee7bf93186c1f79d260Jeg trodde egentlig jeg var litt redd for Grimes, men det viste seg kjapt å være en tåpelig tanke. Jeg hadde selvfølgelig merket meg Grimes tidligere, men som med FKA Twigs (De to kan vel til nød sammenlignes … litt?) venter jeg heller til hysteriet har lagt seg, og vel så det, før jeg våger meg bort for å pirke i dem. Kall meg gjerne treig, men det er ganske mye musikk man skal gjennom i løpet av alle disse årene, man må tross alt prioritere. På «Art Angels» har Grimes valgt å legge seg på en litt mer kommersiell linje, og det scorer hun hundre bonuspoeng på her i gården i alle fall. Hun kan altså lage refrenger som brenner seg fast i lillehjernen, samtidig hun er ikke fremmed for å røske litt opp. Det er tross alt derfor man ble fascinert av henne i utgangspunktet. Støy og pop, hvor livet er herlig dere.

Grimes: «Flesh Without Blood/Life In the Vivid Dream»

21. Joanna Newsom: «Divers»

(Drag City)

Untitled

Joanna_Newsom_-_DiversJoanna Newsom har ikke gitt mye lyd fra seg de siste årene, i hvert fall hvis vi ser bort i fra noen mindre filmroller her og der. Den harpespillende Newsom hørte sist fra seg da hun ga ut det store (i dobbelt forstand) trippelalbumet «Have One On Me» i 2010, og jeg fryktet noen ganger at det var det siste vi skulle få fra den kanten. Men neida, nå er hun her igjen og det er den gode, gamle Joanna vi får besøk av. Vi får nok aldri igjen høre den naive og søte jenta vi hørte på debuten «The Milk-Eyed Mender», men hun fortsetter heller å bygge videre på de store arrangementene, de underfundige melodiene og de lange låtene. Hun kan kanskje sammenlignes med en moderne Kate Bush, der hun spiller på det litt mystiske mens hun lager de store, underlige poplåtene. Samme kan det være, hun er i hvert fall tilbake. (Også viser det seg at hun er gift med Andy Samberg. For et par!)

Joanna Newsom: «Sapokanikan»

20. Father John Misty: «I Love You, Honeybear»

(Sub Pop)

Untitled

1427205912_father-john-misty-i-love-you-honeybear-2015-flac-tracks-.cueEn skjeggete trubadur som sjarmerer alle på hans vei, der har vi en røddig og konsis oppsummering av Father John Misty.  Han gjorde seg først bemerket som trommeslager i Fleet Foxes på slutten av 2000-tallet, før man sakte men sikkert ble oppmerksomme på soloutgivelsene hans under navnet J. Tillmann (som forøvrig er hans egentlige navn – Josh Tillmann). De var fine nok de, men det var ikke før han begynte å kalle seg Father John Misty at låtene virkelig begynte å ta form. «Fear Fun» fra 2012 var et strålende album, og starten på noe stort, men på «I Love You, Honeybear» treffer han virkelig på første forsøk (Evt. andre, da, om man regner «Fear Fun» som «første forsøk»). Han crooner, han forteller historier, han vitser og han sjarmerer. Et nesten komplett album, som kanskje (bare kanskje) burde vært høyere på listen.

Father John Misty: «I Love You, Honeybear»

19. Mandolin Orange: «Such Jubilee»

(Yep Rock Records)

Untitled

mandolin-orange-such-jubileePå slutten av fjoråret ble jeg far for andre gang, noe som er stort og fantastisk nok i seg selv. Men, på sykehuset dagen etter dukket det opp en fyr, også kjent som min bror, og han hadde denne skiva under armen. Det var en gave til den nyfødte mente han, men om vi ville kunne vi også benytte oss av den. Vi BURDE benytte oss av den, var vel hans velvalgte ord. Det gjorde vi, og vi ble solgt med en eneste gang. Jeg har ikke hørt særlig på duoen tidligere, men siden minstemann ble født har det ikke gått i mye annet. Banjo, bajs og bleier (Ok, mandolin da), det er en ganske presis beskrivelse av avslutningen på året mitt. Det høres kanskje klamt ut, men det ganske jævla bra, skal jeg si deg.

Mandolin Orange: «Blue Ruin»

18. Wavves: «V»

(Weed Demon)

Untitled

wavves-v-album-cover-560x560At Nathan Williams og hans Wavves er på et plateselskap som heter Weed Demon er egentlig ganske beskrivende for hele fyren. Skal ikke se bort i fra at det faktisk er hans eget selskap, det skulle ikke forundre … noen? Fyren har laget mye trøbbel for seg selv opp gjennom årene, men det han er aller mest kjent for er de sinnssykt kjappe og catchy poppunk-låtene han putter ut under Wavves-navnet. «V» er hans femte album med bandet (ikke overraskende for de av dere med helt grunnleggende kunnskap om romertall), og det er jaggu ikke langt fra å være deres aller beste. Jeg var faktisk ikke klar over at Wavves skulle slippe nytt album i år, så da det i tillegg var såpass bra ble dette en av de gledeligste overraskelsene i år.  Fort og gæli’, catchy og … herlig? Sjekk ut videoen under her, btw. Rå saker!

Wavves: «Way Too Much»

17. Jay Rock: «90059»

(Top Dawg Entertainment)

Untitled

jay-rock-90059-cover-680x680_olxeqjOk, det er kanskje litt merkelig å ikke ha med den fantastiske skiva til Kendrick Lamar på lista i år, men jeg fikk rett og slett ikke plass til den. Jeg kunne jo gjort lista uendelig lang, men jeg tok meg selv i nakken og satte stopp når jeg allerede hadde gjort den (nesten) uendelig lang. Uansett, bortsett fra «King Kunta», så hørte jeg faktisk mer på de tre andre hiphop-skivene jeg har på lista i år. Jay Rock er i alle fall i gjengen/plateselskapet til Kendrick, og det er faktisk på høy tid at han får litt anerkjennelse nå. Han har vært en «rising star» i mange år, men har allikevel aldri fått det store gjennombruddet. «90059» er akkurat så skitten, produsert og cool den skal være, og denne har vært lydsporet til mange bilturer i året som gikk.

Jay Rock: «Vice City»

16. Jason Isbell: «Something More than Free»

(Southeastern Records)

Isbell

jason-isbell-something-more-than-freeDette er faktisk den eneste skiva som har fått meg til å begynne å grine i år. Ikke at jeg griner av musikk HELE tiden, men det er noen låter, tekster, melodier som vekker de følelsene. Jason Isbell får meg til å grine hele tiden, da. Det bør nevnes. Har dere hørt «Elephant» fra forrige skive? Herregud for en historieforteller! For det er det han er, han er ikke bare en artist og musiker. Det er ikke ofte jeg legger så godt merke til tekstene i låter som når jeg hører på Jason Isbell. «Something More Than Free» er et av hans beste album, men den beskrivelsen kan jeg faktisk gi alle hans album. Jeg gikk glipp av den allerede mye omtalte konserten på Buckleys i fjor/forfjor (?), men jeg gjør ikke samme tabben nå på Sentrum Scene 6. januar (Evt. gjorde, kommer an på når jeg klarer å gjøre ferdig denne lista). Om vi ikke ses, så får du skylde deg selv. Det er faktisk en av vår tids beste låtskrivere og historiefortellere vi har å gjøre med her. Etterord: Jeg var på Isbell-gigen i går, den var selvfølgelig fantastisk, men jeg klarte altså ikke poste dette dokumentet før konserten. Klarte det dagen etter, da.

Jason Isbell: «24 Frames»

15. Amason: «Sky City»

(Amason/INGRID)

Amason

Amason Sky CityAmason er et band som tok seg god tid, men som sakte men sikkert har sneket seg godt og langt under huden på meg. Jeg koste meg da jeg så de på «Piknikk i Parken» i 2014, men da forble det mest med kosen. Da svenskene endelig forbarmet seg over oss med «Sky City» i januar, tok det derimot ikke lang tid før hjerter skulle smelte, føtter trampe takten og røster nynne usikkert med. «Sky City» er et nærmest plettfritt popalbum, og inneholder så mange deilige låter at man nesten blir fysisk forelsket i dem. Vokalist Amanda Bergman er jeg faktisk nesten fysisk forelsket i, i alle fall stemmen hennes. Men, siden jeg allerede er lykkelig gift, OG hun har vært gift med en annen helt, Kristian Matsson fra Tallest Man On Earth, så skygger jeg banen og holder meg til låtene.

Amason: «Duvan»

14. Robert Forster: «Songs To Play»

(Tapete Records)

Robert Forster

Robert Forster coverHerregud hvor mye jeg hørte på den forrige skiva til Robert Forster. «The Evangelist» kom i 2008, og var den første skiva til Forster etter at hans våpendrager fra Go-Betweens-tiden, Grant McLennan, gikk bort i 2006. En så somber, mørk og fin plate skal du lete lenge etter. Jeg var ikke en gang klar over at fyren hadde noe nytt på gang, så da denne plutselig lå klar i min lokale streaming-tjeneste gjorde hjertet et par ekstra hopp. «Songs To Play» er (gudskjelov) ikke like dyster som forrige gang, men den er fortsatt like enkel, fin og melodiøs. Robert Forster trenger ikke gjøre så mye av seg for at det skal bli dritbra, det beviste han til gangs med Go-Betweens, og det gjør han også som soloartist. Jeg vil bare gi fyren en klem, men kommer neppe til å gjøre det skulle jeg treffe han. Såpass realistisk må man være.

Robert Forster: «Let Me Imagine You»

13. Vince Staples: «Summertime ’06»

(Def Jam)

Vince Staples

Vince Staples CoverÅrets beste hiphop-skive kommer fra Long Beach, California, og Vince Staples. Han leverer rett og slett en av de feteste rap-skivene jeg har hørt på en god stund. Staples er en relativt lugn type, med veldig mye på hjertet. Det blir mye tekst på kort tid,  skiva rommer tjue låter på en snau time, men de enkle beatsene gjør at dette funker helt ypperlig. Som hans kompiser i OFWGKTA har han en veldig tilbakelent (OK, det er kanskje ikke ordet man bruker om den gjengen, men …) rap-stil, og det er enkelt å sammenligne han med kompisen Earl, Sweatshirt. Personlig syns jeg Staples legger lista litt høyere enn unge Earl, selv om jeg også er fan av han. Låtene er mer tilgjengelige, mer sofistikerte og han passerer milevis over den tidligere nevnte lista. Pluss eller minus for å ha rippa «Unknown Pleasure»-artworken til Joy Division? Jeg vet ikke, men siden det er han, faller jeg ned på pluss.

Vince Staples: «Norf Norf»

12. Ducktail: «St. Catherine»

(Domino Recording)

Ducktails

Ducktails coverDet har vært et godt år for fans av New Jersey-bandet Real Estate. Ikke at de har gitt ut noe nytt materiale, men på en annen side har de (vi) fått hvert sitt soloalbum fra vokalist Martin Courtney og gitarist Matt Mondanile. Tolvteplassen er det Mondanile og hans «band» Ducktails som har kapret, og selv om ikke lydbildet er veldig langt unna fulltids-bandet hans, er det allikevel nok særpreg til at det står støtt på egne ben. Deilig og behagelig, som en mild bris som svever over the New Jersey Turnpike. «St. Catherine» fungerte perfekt som mitt personlige sommer-soundtrack i år, og det har egentlig fulgt med over i vinteren. Fullt fortjent.

Ducktails: «Headbanging In the Mirror»

11. Dave Rawlings Machine: «Nashville Obsolete»

(Acony Records)

Dave Rawlings Machine

Dave Rawlings Machine coverDen ukronede kongen og dronninga av americana er endelig tilbake. Gillian Welch er nok et mer kjent navn enn hennes samarbeidspartner Rawlings (jeg har innbilt meg at de har vært/er et par, men klarer ikke finne troverdige kilder på det akkurat nå), men vår venn Dave har hatt fingrene i mye mer enn du skulle tro. Han er først og fremst kjent som produsent og musiker, og har jobbet med de fleste skivene til Welch, samt flere av skivene til Old Crow Medicine Show, Bright Eyes og Ryan Adams. Du husker kanskje åpningslåten på Adams’ solodebut, «Heartbreaker», «Argument with Dave Rawlings concerning Morrissey»? Uansett, «Nashville Osbsolete» er kun den andre soloskiva til Rawlings, og den er ikke overraskende helt fantastisk. Han legger seg nære sin kompis Ryan Adams i sound, men han staker allikevel ut en klar bane for seg selv.

Dave Rawlings Machine: «The Weekend»

10. Mikal Cronin: «MCIII»

(Merge Records)

Mikal Cronin

Mikal Cronin MCIIINovember er alltid den beste måneden rent musikalsk, for da får jeg satt av tid til å sjekke alle de skivene som rett og slett har gått meg hus forbi. «MCIII» fikk jeg absolutt med meg, men jeg fikk aldri gitt den den tiden den fortjener. Den siste måneden har jeg derimot ikke hørt på mye annet (Joda, men …), og den plasserer seg lett der oppe sammen med hans to foregående skiver. Som vanlig har han spilt alle instrumentene selv, i tillegg til å også arrangere alt av stryk. Cronin er ikke spesielt original, men han kan sine refrenger og arrangementer. Det blir ofte god musikk av sånt.

Mikal Cronin: «Say»

9. Martin Courtney: «Many Moons»

(Domino Records)

Martin Courtney

MCIV_12inch_jacket_newText«Real Estate fra New Jersey har gjort tilbakelent indie-pop til en kunstform», skrev Pitchfork da de anmeldte soloskiva til Martin Courtney, en av bandets frontmenn og låtskrivere. De er ganske på poenget med den påstanden, for er det noe det bandet har spesialisert seg på så er det bedagelig, deilig og catchy popmusikk. I år har både gitaristen Matt Mondanile, med sitt band/soloprosjekt Ducktails (se litt lenger opp på lista), og vokalist Martin Courtney gitt ut hvert sitt soloalbum, og begge leverer sjukt gode skiver. Martin Courtney er hakket foran denne gangen, og «Many Moons» er fylt til randen med solskinnspop, naive melodier og California-blues. Courtney har strippet lydbildet helt sammenlignet med Real Estate-soundet, og det gjør det bare enda mer trivelig. En av årets store overraskelser, og et album som burde fått MYE mer omtale.

Martin Courtney: «Northern Highway»

8. Courtney Barnett: «Sometimes I sit and Think, and Sometimes I Just Sit»

(Marathon Artists Limited)

Courtney Barnett

Courtney Barnett SometimesJeg ble solgt da jeg så Courtney Barnett på Øya i fjor, i alle fall de tre-fire låtene jeg så. Det er som regel det man rekker å se når man har en eller annen jobb man må gjøre, et eller annet sted på festivalområdet. Debutalbumet hennes inneholder enkle og tøffe folk-/rocklåter, og hun klarer å skrive like enkle, men ditto morsomme, tekster som følger med. Hennes montone vokal gjøre hele opplevelsen både rufsete, primitiv og enkel. Det er tre ekstremt positive adjektiver i min bok. Jeg har hørt på skiva titt og ofte gjennom høsten, men det er først nå på slutten den virkelig har blitt en følgesvenn og gjort de siste kvantesprangene opp på denne MEGET kredible listen.

Courtney Barnett: «Pedestrian At Best»

7. Beach Slang: «The Things We Do To Find People Who Feel Like Us»

(Big Scary Monsters)

Beach Slang

Beach Slang CoverDet er noe punk-romantisk over Beach Slang. Det er rett frem, itj’no bullshit, og noen refrenger som er beint frem umulig å overse. Tipper de gir reint blanke i hva som skjer med den kulturelle kapitalen rundt dem også. Dette er ren gjetning, selvfølgelig. Punk-romantisk er det uansett. Man kan vel nesten si at Beach Slang høres ut som det essensielle emo-bandet ut i fra titlene på album og låter, men musikken er kun moro. Det har blitt bekreftet på en perifer Facebook-side jeg er medlem av (Emo-relatert og fint lite annet, selv om Deftones har blitt nevnt), at vokalist og låtskriver Alex James er en av de mest positive personene som vandrer rundt på jorda, og det syns jeg egentlig ikke er så feil med tanke på utstrålingen deres. Dette er moro, det er gøy, det er allsangvennlig og det er, ikke minst, moro og gøy.

Beach Slang:«Bad Art & Weirdo Ideas»

6. Julien Baker: «Sprained Ankle»

(6131 Records)

Untitled

JulienBaker_SprainedAnkle_e852f322-fed4-4c3b-93c0-aa2b98314729_large«Dæven døtte, hvem er dette?». Det var vel omtrent dét jeg tenkte da jeg hørte debutalbumet til 20 år gamle Julien Baker for aller første gang. Jeg vet ikke stort mer om henne nå, men jeg tror hun går på college i Tennesee, har spilt inn skiva i studioet til Matthew E. White, hvor også Natalie Prass spilte inn sitt debutalbum, og hun la i utgangspunktet ut skiva på Internettet fordi hun ikke trodde noen ville gi den ut. Men, det var det noen som ville. Julien Baker spiller alle instrumentene på skiva selv, som stort sett er en elektrisk gitar, og det er et av de aller tristeste albumene du kommer til å høre i år (også). Fantastisk fine låter, det er nakent, dønn ærlig, og … så inderlig trist. Hun er kun 20 år, men er tydeligvis drivende dyktig på å uttrykke smerte. Jeg tror det var «Stereogum» som skrev om denne skiva første gangen (det var der jeg oppdaget den i alle fall), og etter dette har den vært fast inventar telefonen min (min viktigste kilde til musikk). Det kommer den til å være en god stund.

Julien Baker: «Rejoice»

5. Lars Vaular: «666 ALT»/«666 GIR»/«666 MENING»

(NMG/G-Huset)

Vaular

Vaular CoverTre skiver på en gang? Er det mulig? Ja, ettersom dette er min INTERNETT-SIDE, og jeg som skriver, så er det vel strengt tatt jeg som bestemmer også da. Eller? Lars Vaular er ikke bare Norges beste rapper, han er en av de viktigste og beste norske artistene. Det er ikke noe poeng å utsette den kåringen lenger, mannen er jo «ON POINT» med alt han gjør. Tekstene er prisverdige hver gang han åpner munnen, beatsene er alltid fra øverste hylle, og han går stort sett sine egne veier – gir ut på eget plateselskap (ikke så uvanlig, jeg veit), er sin egen manager (med hjelp fra sine venner, så klart) og gir ut tre minialbum i stedet for et «fullverdig» album. At han er Leeds-supporter gjør meg heller mer stolt enn at det påvirker mitt syn på musikken hans. Han kunne holdt med Liverpool eller ManU, mannen gjør seg uansett aldri bort. «Ruanaway Deathcar» er forøvrig en av årets aller beste låter.

Lars Vaular: «Det Ordnar Seg For Pappa»

4. Tame Impala: «Currents»

(Modular Recordings)

Tame Impala

Tame CoverDenne ble lekket på nett akkurat den uka vi la ut på road-trip gjennom Lofoten, og det var ikke noe annet som fikk plass på (gjennom? Ble streamet, tross alt) bilstereoen denne turen. Til irritasjon for noen få, men til øredøvende jubel fra de aller fleste. Albumet blir drevet fremover av gigantiske synther, og uimotståelige bassganger, og man tenker nesten ikke på at man nesten ikke hører en eneste gitar her. Kevin Parker, som er primus motor i bandet (han ER bandet, strengt tatt), har fortalt gjentatte ganger at han låste seg inn i studio og tok voksne mengder «shrooms»,  og like store doser BeeGees, mens han forsøkte å gjenskape noe av den magien han hørte (i hodet sitt). Ikke vet jeg hva han hørte, men dette albumet plasserte seg inne på denne lista etter første gjennomlytting, så jeg er ikke fremmed for litt sopp og BeeGees på nyåret. Neida, mamma. Etterord: Jeg har ikke nevnt låta «’Cause I’m A Man» engang. Det kunne jo blitt en liten novelle alene.

Tame Impala: «The Less I Know The Better»

3. Sufjan Stevens: «Carrie and Lowell»

(Asthmatic Kitty Records)

Sufjan

Sufjans CoverDet er når Sufjan Stevens fokuserer på de akustiske låtene, de såre tekstene og de gode melodiene at han virkelig treffer meg der det gjør godt. Han har en splittet personlighet når han lager musikk, det har han alltid hatt, og det kommer helt an på humøret om han lager de akustiske perlene, triple julealbum eller litt merkelige og sære elektroniske «snippets». Personlig har jeg ikke falt helt for den elektroniske siden av fyren, men på den andre siden så har jeg gått så nesegrus på snørra over de sarte, melodiøse og akustiske låtene at alt annet er tilgitt. Det er fem år siden han slapp «Age of Adz», et eksempel på den litt merkelige Sufjan, og det er hele ti år siden han slapp mesterverket «Illnoise». I år kom han tilbake med sitt ærligste album til nå, som han har laget helt og holdent til sin nylig avdøde mor og sin stefar. De hadde ikke det næreste forholdet, og hun slet både med alkoholisme og psyken, men han angrer tydeligvis på mange av valgene sine, og hadde mye han skulle ha sagt. Her sier han det finere enn noensinne og finere enn noen andre. Sufjan treffer meg midt i hjertet med denne skiva. Mest sannsynlig deg også.

Sufjan Stevens: «Should Have Known Better»

2. Title Fight: «Hyperview»

(-Anti)

Title Fight

Title Fight HyperviewPennsylvania-bandet ga ut sitt tredje album så tidlig som i februar i fjor, men det var ikke før langt inn i sommermånedene jeg fikk rotet meg til å plukke opp skiva. Bandet har hatt en stødig following siden debuten i 2011, og som vi vet med disse hardcore-kidsa, så er de jævla dedikerte. Før denne skiva signerte derimot bandet med -Anti, søster-labelet til Epitaph, og uttalte at de hentet inspirasjon fra band som Beach Boys og Dinosaur Jr. til den kommende skiva. Fansen gjorde selvfølgelig opprør, ropte «sellout» og raslet med sablene. Jeg gned meg derimot i hendene, spratt champagnen og kunne ikke vente med å sjekke ut albumet. Dog et par måneder for sent. Title Fight låter unektelig mer polert på «Hyperview», men det syns jeg bare kler dem godt. Det er mer Slowdive enn Hot Water Music, selv om jeg ikke vil si at bandet har «skiftet retning». De har heller blitt bedre, og utforsker soundet litt mer. Kan’ke værra feil det, vel? Det er uansett et fantastisk album, og plasserer seg lett blant topp tre på årets liste.

Title Fight: «Chlorine»

1. Sleater-Kinney: «No Cities To Love»

(Sub Pop)

Sleater

Sleater CoverSkivene på plassene mellom 20. til 40. på denne lista, er ganske vilkårlig plassert. Hvordan rangerer man om en skiver årets 34. eller 29. beste? Topp ti peker seg derimot ut som de skivene jeg har veldig, veldig mye på. Og førsteplassen, den er helt suveren i år. Sleater-Kinney har vært et av mine absolutte favorittband siden starten av 2000-tallet, og når de nå plutselig kommer med nytt studioalbum etter ti års stillhet er det ikke rart det rakner for noen og enhver. Denne skiva kunne selvfølgelig blitt klisje-tung og slapp (Selvfølgelig kunne det ikke det!) etter så mange år med barne- og familieliv, samt dyrking av andre interesser, som for eksempel produksjonen av den meget populære tv-serien «Portlandia», men Corin Tucker, Carrie Brownstein og Janet Weiss gjør ikke noe halvveis.  Det kommer klart og tydelig frem på «No Cities To Love» at Sleater-Kinney har returnert med et mål og en plan, nemlig å banke seg inn i folks bevissthet. Oppdrag vellykket, og velkommen tilbake. Årets beste skive.

Sleater-Kinney: «A New Wave»

Og hvor mange kjenner du igjen herfra?

Pianos Become the Teeth: Keep You

Og fansen raser … Selvfølgelig gjør det det, det er ingen fraksjoner blant musikkfansen som er mer beinhard eller mer opptatt av indre justis enn hardcore-/screamo-fansen. Jeg befant meg midt oppe i hardcore-/screamo-kjøret da jeg først flyttet inn til storbyen kalt Oslo på starten av 2000-tallet, og jeg merket fort de indre stridigheten som oppstod hvis et band beveget seg inn på et spor som ikke var «godkjent» av den gemene hop. Jeg mener: «Den gemene hop». Nå var ikke miljøet i Oslo spesielt hardt, så det dreide seg mest om mumling og mindre drittkasting, men man merket det allikevel. Jeg personlig brydde meg sjelden og omfavnet heller evnen til å heve blikket og applauderte de som var villige til å utvikle lydbildet sitt. Det er kanskje den innsikten man får når man vokser opp med like mengder punk, pop, country og hiphop? Endelig får jeg betalt for min allsidige musikksmak, si.

Den store forbrytelsen Pianos Become the Teeth begår på sitt tredje og så langt siste album «Keep You», er selvfølgelig at vokalist Kyle Durfeys vokal ikke sprekker en eneste gang. Han skriker rett og slett ikke. Kall det gjerne en forbrytelse, men jeg kaller det en berikelse og det som gjør skiva så fantastisk og brutal som den har blitt. Som Pitchfork (tror jeg det var) skrev: «Blodfansen er forbannet på bandet fordi det viser seg at vokalist Kyle Durfey klarer å holde tonen og har stemme som en Gud». Livet er hardt for en emo.

Ordsmeden

 

Jeg er aldri han som oppdager tekstene først på en skive. Det er alltid refreng, hooks og melodi først, og så er det heller en voldsom opptur om tekstene funker i tillegg. På «Keep You» er det derimot tekstene som treffer deg aller først. Sikkert fordi man denne gangen faktisk hører hva Kyle Durfey synger, men også fordi man skjønner at dette er på ekte. Han sier selv at han ikke har en «mørk» personlighet, men det er ingen tvil om at det ligger noe under overflaten her. Han har ikke utbrodert så mye rundt tekstene sine, men han mistet faren sin for fem år siden og det skinner gjennom at mange av tekstene handler om dette. Ettersom jeg selv har mistet noen for ikke altfor lenge siden, er det et eller annet med tematikken her som berører meg mer enn vanlig. Jeg vet ikke hva, men han beskriver kanskje en lengsel eller et tap som jeg klarer å identifisere meg med. Jeg skal ikke gjøre det her dypere enn nødvendig, men det berører i alle fall. Skal nok holde noen i hånda under konserten på lørdag.

Sitter godt

 

Borte er altså skrikinga og de kompromissløse gitarriffene, og vi sitter igjen med store, flotte gitarstrukturer, fantastiske tekster og vokal, og melodilinjer som sitter. Dog etter et par gjennomlyttinger, men når denne skiva først treffer deg, så sitter den for godt. Eller, den kom vel ut for bare et års tid siden, så den sitter i alle fall et år. And counting …

Ses på Pokalen på lørdag, det blir EMOsjonelt.

Høstens lydspor

Høsten er en lunefull årstid. Selv om jeg personlig kan finne på og trives ute i regnet, er det stort sett alltid best inne. Gjerne foran peisen, som klisjeen forteller, eller rundt platespilleren. I det vår venninne (stormen) Petra treffer østlandet med full kraft, fant jeg også høstens to store høydepunkter hos min lokale plateforhandler. Jeg fant de på Tidal/Spotify også, selvfølgelig, men noen skiver må man ha trygt plassert (med plasten på?) i platehylla hjemme.

Beach House: «Depression Cherry»

 

Beach House trengte egentlig å overbevise meg litt, for den siste plata deres gikk meg litt hus forbi. Ikke at den nødvendigvis er så dårlig, men de ble  kanskje litt uinteressante? Det føltes som om de hadde gått seg litt fast. Det er kanskje litt dårlig gjort å slenge den merkelappen på Beach House, for «Bloom» fra 2012 er absolutt et godt album. Jeg var vel bare litt lei lydbildet deres. Det er jeg ikke nå lenger, jeg trengte tydeligvis bare en pause.

«Depression Cherry» revolusjonerer fortsatt ikke lydbildet til Baltimore-bandet på noen som helst måte. Det er fortsatt de drømmende låtene, de vakre melodiene og den fantastiske, svevende vokalen til (drømmedame) Victoria Legrand. Det sitter bare så sjukt bra. Beach House har funnet tilbake igjen. Til meg.

Beach House press
Beach House

Low: «Ones and Sixes»

 

Low har jeg derimot vært ganske likegyldig til de siste ti årene. Jeg forelsket meg helt i bandet da jeg oppdaget «Trust» i 2002, og deres første utgivelse på Sup Pop, «The Great Destroyer» fra 2005 er også et solid karriere-høydepunkt. Low er et band som trenger tid, og man må virkelig lytte til musikken (Et merkelig konsept) for å bli kjent med alle de finurlige veiene låtene deres tar. Kanskje jeg ikke ga dem nok av min tid? Hvem veit, men nå har jeg i alle fall lyttet igjen.

Jeff Tweedy fra Wilco satt i produsentstolen på deres forrige fullengder, og det samarbeidet burde jo fungert som bare det. Men, på en eller annen merkelig måte så låt det ganske dølt og intetsigende. Kanskje månen ikke stod i riktig posisjon, kanskje kosmos var ute av kurs eller kanskje Tweedy rett og slett hadde på seg feil flanellskjorte. Det er umulig å si men det funket bare ikke.

Det gjør det derimot nå. Det er vanskelig å forklare, men bandet høres mer «levende» ut en de har vært på lenge. For et band som ofte spiller på de svakeste, sarteste og mykeste strengene så er det helt essensielt å finne den nerven. Lydbildet er helt perfekt, Alan og Mimi har den kjemien de hadde i gamle dager og låtene sitter på aller første gjennomlytt. Det er noe behagelig grått og dystert over hele skiva, og når det i tillegg blåser opp til storm mens regnet høljer ned utenfor vinduet på Abildsø, da kunne ikke «Ones and Sixes» passet bedre.

Depression Cherry
Beach House: «Depression Cherry»
Ones and sixes
Low: «Ones and Sixes»

 

 

 

Et vellykket comeback

Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde store forventninger, men jeg håpet i det lengste at The Libertines-comebacket skulle gi oss noe å juble for igjen.

Pete Doherty har vært på kjøret i et tiår, Dirty Pretty Things klarte aldri å lage «de» låtene, og Yet ga bare ut én god låt.

Men så kommer «Gunga Din», resultatet av en såkalt workshop i Thailand, hvor bandet har spilt inn sin nye plate. Pete har fått litt mage og det ser nesten ut som han er rusfri (selv om han selvfølgelig ikke er det), Carl ser classy og frisk ut, Gary ser som vanlig upåklagelig ut og skjegget hans har fått en kledelig «shade of grey», og John er John. Som han alltid har vært. «Den stille Libertine».

Og for et refreng, da. Gutta bare later som om 2004 var i fjor.

Se på Pete, a. Et levd liv.

Anno 2015

Sommerens høydepunkt: Woods

Jeg har sett frem til Woods-konserten i morgen ganske lenge, så vi får satse at de leverer like bra som det forventes av dem. Siste skiva deres, «With Light and With Love», kom ut i fjor, og var et av det årets soleklart beste skiver.

De har vel gitt ut åtte skiver nå, og eksistert som band i snart ti år, så det er rutinerte mannfolk vi får å gjøre med i morgen. Hvis man skal grave litt ekstra i Woods-universet, så sjekk ut labelet til frontmann Jeremy Earl. Der er det mye gull å plukke fra. Du finner selvfølgelig Woods-skivene der, men også band som White Fence, Ducktail, Moon Duo, Real Estate, The Fresh & Onlys, The Oh Sees, Kurt Vile, Wavves, Vivian Girls +++.

Sjekk ut Woodsist Records her.

Nå varmer vi opp til gig i morgen, a. God laurdag.

Woods live @ KEXP

Woods: «Blood Dries Darker» (Live) (LÅT!)

Woods: «Rain On» (Live)

Jamie XX: In Colours

Det er noen artister og låter som alltid vil forbindes med steder, byer og hendelser. Dette er selvfølgelig oftest en personlig greie, men ofte er dette også universelt. Nå er kanskje ikke Jokke universell, men det er vanskelig å la være å tenke på Oslo når du hører «To Fulle Menn» eller «Her Kommer Vinteren». Det samme gjelder Velvet Underground og New York, The Beatles og Liverpool, Håkan Hellstrøm og Gøteborg, og for ikke å glemme, Guns’N Roses og Los Angeles.

Jamie XX album-debuterer med «In Colours», og her nærmest personifiserer han byen London og gatene han kjenner så godt, etter å ha skatet dem opp og ned gjennom hele oppveksten. Når du hører på «In Colours» har du hele tiden den engelske hovedstaden som bakteppe. De grå gatene og de identiske murhusene som ligger på rekke og rad fra Shoreditch til Croydon, samtidig som du har det flerkulturelle samfunnet med undergrunnklubber, gatekunsten og musikken. «In Colours» er mangefasetert, eller flerfarget om du vil, og det er det som gjør den så bra. Så deilig.

Musikkbyen London
De siste ti årene har London fostret så mange bra DJs at det nesten er vanskelig å holde tritt. Nå er London er en vanvittig stor by, og en smeltedigel mer enn mange andre byer, så det er ikke veldig rart at det kommer mye god musikk ut av byen. Men, miljøet der er ikke så vanvittig stort, og det at Jamie XX, Four Tet, Burial og et par av karene i Hot Chip faktisk har gått på samme skole sier jo litt. Andre artister som har mikset seg opp gjennom Londons klubber er James Blake, Skream, FKA Twigs, London Grammar, Joy Orbison og en hel haug med andre. Kanskje ikke en revolusjon på linje med punken på 70-tallet, men en et markant miljø må man kunne kalle det.

Fordelen til de fleste av artistene som er fra samme generasjonen som Jamie XX, er at de er så allsidige. De har stort sett spilt i gitarbaserte band på skolen i oppveksten, mens de har gått ut på klubben og danset på kvelden, og utover natta. Dette er spesielt tilfelle for unge XX, eller Smith, som er navnet han fikk av foreldrene sine.

The XX
Jamie Smith, Romy Madely og Oliver Sim dannet The XX så tidlig som i 2005, da de bare var 16-17 år gamle. De ga ut debuten i 2009, og eksploderte med det ut i det store, skarpe rampelyset. Det så ut som de var livredde der de stod og spilte sin lavmælte drømme-/indiepop, iført svarte klær, sine svarte hårmanker, bleke, britiske hud, og en liten dose eyeliner. Men, det var det som gjorde dem så bra. Skjørheten, og forsiktigheten. Og låtene. Så klart.

Selv om «In Colours» nå kommer til å gjøre Jamie XX til superstjerne, for det kommer den til å gjøre, så holde de tre vennene fortsatt på, og de jobber akkurat nå i studio med sitt tredje album. Romy og Oli er også godt representert på denne skiva, hvor de begge bidrar med vokal, gitar og bass. Romy synger blant annet på den nydelige førstesingelen, «Loud Places», og da de nylig fremførte låten på britisk tv var det gode gamle The XX som stod på scenen. Jamie på synth, Romy på gitar og vokal og Oli på bass. Gjengen holder sammen.

Allsidig plate
Allsidig er også noe vi må kalle musikken på «In Colours». Jamie XX fremstår som en stille fyr, han stirrer stort sett ned i bakken når han snakker, og han går alltid i de samme klærne. Svart bukse, svart skjorte, svarte sko. Alltid. Han snakker gjennom musikken, og snakker direkte til deg.

Du har de tunge, rene DJ-/dubstep (ingen bruker det uttrykket lenger, sier han i et intervju)-låtene, som «Gosh», «Sleep Sound» og «Hold Tight», du har de mer pop-orienterte «The XX»-låtene som «Stranger In A Room» og tidligere nevnte «Loud Places», og du har, ikke minst, den soul-samplende, grime-aktige, «I Know There’s Gonna Be (Good Times)». En fantastisk låt hvor han har fått med seg Young Thug og Popcaan på versene. Han har laget en sommer-hit, hvem skulle trodd.

«In Colours» er en god blanding låter, som allikevel sitter som en bombastisk helhet når du pløyer gjennom albumet fra start til slutt. Jamie XX blir som sagt DJ-stjerne med denne skiva, men selvfølgelig bare blant fansen, lytterne og hele verdens musikkpresse. Jamie Smith fra London er fortsatt han stille gutten som øver seg på turntables-ene han fikk av onkelen sin som liten gutt, han fyren som skater de samme gatene hver kveld med kompisene, og som stikker tilbake til øvingslokalet etter å ha remixet Alicia Keys og Ellie Goulding, hvor barndomsvennene Oli og Romy venter på han. De skal lage ny skive, som de alltid har gjort.

«Loud Places» (Feat. Romy)

The Switch: Lyden av sommeren 2015

Et av de cooleste, norske bandene jeg hører på om dagen er The Switch.

Jeg kjenner jo for så vidt noen av folka i bandet, men det er først nå nylig jeg virkelig har fått opp øynene for dette Vestkyst-, prog-pop-, gitarsolo-bandet.

I forrige uke slapp de sin nye singel via Øyafestivalen og det er veldig lite som er kjipt med den låta.

Sjekk ut:

Det var brorsan og Oslo Sessions som fikk meg til å sette tenna i tapeten over The Switch første gangen. Så ikke vær dum: Se dette opptaket, så får du deg nytt favorittband du også. De åpner forøvrig Øyafestivalen onsdag 11. august i år, så møt opp tidlig.

Panda Bear: Panda Bear Meets the Grim Reaper

At en relativt anonym spjæling fra Baltimore skulle stå bak noe av det merkeligste vi har hørt innen populærmusikk, kunne man selvfølgelig aldri sett for seg. Ikke at Animal Collective og Panda Bear topper hitlister verden over, men det er tross alt musikk og den er populær, så det er nære nok. Personlig bruker jeg alltid litt tid på å la et nytt AC- eller Panda Bear-album synke inn, men uten unntak ender jeg alltid opp med å omfavne det med hud og hår. Det er jo vanskelig å ikke bli fascinert av en fyr som både er inspirert av Black Sabbath, Aphex Twin, King Tubby og Beach Boys, og som samtidig klarer å få alle inspirasjonskildene inn på alle platene han gir ut. Kall det gjerne et mesterstykke … for det er jo det det er.

Panda Bear, eller Noah Lennox som han heter blant vanlige folk, har gitt ut ni album med bandet sitt Animal Collective og fem soloalbum. Felles for de alle er at de hele tiden forsøker å presse lytteren til det ytterste av hva som er mulig å høre på, samtidig som det ligger gode melodier og catchy refrenger der inne et sted. Noen album er nok mer syrete enn andre, og jeg jobber fortsatt tungt med å tilpasse meg de tidligste AC-skivene.

Panda3

Det lysner
Etter den noe dystre, men ikke mindre fantastiske, «Tomboy» som kom i 2011, er Lennox nå tilbake på litt lystigere tanker. Ikke at «Panda Bear Meets the Grim Reaper» er en glad-plate, det ligger vel i musikkstilen og lynnet til Lennox at det aldri kommer til å skje, men stemningen er litt mer «upbeat» denne gangen.

Jeg leste i et intervju et sted at det ikke ligger noe dypere grunn bak akkurat det enn at skiva ble spilt inn et lyst rom med flott utsikt. «Tomboy» ble derimot spilt inn i en kjeller uten vinduer, og den ble da litt dystrere, mens det litt mer muntre «Person Pitch», albumet før der igjen, ble spilt inn i et rom med mye vinduer og mye lys. Grei og enkel forklaring, men litt kjedelig, selvfølgelig.

Hovedgrunnen bak min fascinasjon for Panda Bear startet med et sample på nevnte «Person Pitch». Jeg hadde for så vidt oppdaget Animal Collective en del år tidligere, men da Panda samplet et skateboard som tok en ollie (eller et annet finurlig triks det er umulig å lytte seg til), og gjorde det til temaet gjennom hele «Take Pills», var jeg solgt. Man har vært vant til disse snodige vendingene fra Lennox lenge, men på «…Grim Reaper» har han gått løs på låtskrivingen fra en helt annen ende. Ikke at jeg kjenner igjen beats i løpet av to-tre sekunder, men på denne platen har han tatt velkjente beats, som man har hørt i utallige låter tidligere, og forsøkt å lage noe nytt og eget derfra. Noe han selvfølgelig klarer så til de grader.

Sonic Boom er fortsatt med
Han har komponert noen av sine fineste låter på dette albumet, og «Mr.Noah», «Boys Latin» og «Tropic of Cancer» ligger høyt der oppe sammen med Animal Collective-klassikere som «Peacebone», «Grass» og «Flesh Canoe». «Panda Bear Meets the Grim Reaper» er et gjennomført Panda Bear-album, hvor han tar oss med til nye ytterpunkter og nye høydepunkter. Som forventet, men allikevel så uventet. Perfekt.

Også denne gangen har Sonic Boom fra Spacemen 3 hatt produsentrollen, og sammen har de laget et akkurat passe spacet uttrykk. Jeg tror faktisk ikke de to musikk-astronautene klarer å lage et mindre flytene lydbildet enn det vi får servert her. Sonic Boom og Panda Bear, liksom. De er der ute et sted, i sin egen verden.

Hør «… Grim Reaper» her.